Kunstkritikk og andre medier bragte denne uken nyheten om at samtlige tre faglige konsulenter for det planlagte monumentet over Norges første konge i moderne tid, Christian Frederik, har trukket seg i protest. Saken er siden fulgt opp i en rekke medier. I NRKs Aktuelt onsdag kveld møttes tre av de stridende utvalgsmedlemmene til debatt: Lars Roar Langslet, Olga Schmedling og Per Hess. Samme dag kom Langslet i Dagens Næringsliv til orde med harde skyts mot de tre konsulentene Schmedling, Hess og Kari J. Brandtzæg, som han mener er «uegnet til å bedømme dette». – Det var et helvete. Jeg har aldri vært så forarget i noen komité, uttaler den tidligere ministeren.
I Dagsavisens dobbeloppslag i går sier Gisle Harr i Billedhuggerforeningen seg enig med konsulent Brandtzæg i at tolkningen av monumentet burde være mer åpen.
– Slik kan man få utformet monumenter som er mer interessante enn bronsestatuer av gamle menn. Når det kommer til offentlig kunst burde man generelt være mer opptatt av variasjon i utrykket, sier Harr til avisen.
Utvalgsleder Olga Schmedling sier i dag til Kunstkritikk at Lars Roar Langslet kom til det første utvalgsmøtet med klare formeninger om hvordan minnesmerket skulle utformes, og om hvilke kunstnere som ville egne seg for oppdraget.
– På bordet la han navnene på fire figurative kunstnere. Han lot til å ha en klart bilde av hvordan monumentet han har ivret for siden 1999 skulle være, sier Schmedling. Riktignok la Langslet bort tanken om at disse fire var de eneste som kunne lage et egnet minnesmerke i løpet av komitémøtet, og representantene ble enige om at man skulle utlyse en åpen, internasjonal idékonkurranse. Langslet skal imidlertid ha uttalt at «jeg vet akkurat hvordan det skal se ut – jeg vet bare ikke hvordan jeg skal utføre det».
Under dette møtet skal kunstkonsulentene også for første gang ha blitt presentert for Presidentskapets vedtak om at monumentet skulle være «i form av en statue, og plasseres midt på Eidsvolls plass». Et slikt vedtak innsnevrer kunstkonsulentenes mandat betraktelig, og dette førte til ytterligere kontroverser.
Arbeidet knyttet seg i følge KOROs egne dokumenter til utlysning, juryering og gjennomføringsansvar for et «monument over Christian Frederik og hans innsats i prosessen som førte til Eidsvollsforsamlingen og Grunnloven i 1814». Det var med andre ord ingen ting i ordlyden som tilsa at monumentet ene og alene var ensbetydende med en statue av Christian Frederik, og de tre konsulentene var forespeilet at utvalget skulle jobbe med monument i vid forstand, ikke en portrettstatue.
Til utvalgets andre møte foreslo de politisk oppnevnte medlemmene Per-Kristian Foss og Langslet at betegnelsen «statue» skulle føyes til «monument», mens kunstkonsulentene ville holde fast ved «monument» ettersom denne betegnelsen pr. definisjon omfatter kunstverk på offentlig plass, samtidig som det på ingen måte ekskluderer statuer. I en mail som i etterkant ble sendt til Foss, argumenterte de med at det var «avgjørende å ikke begrense oppdraget, men å favne så mange kunstnere som mulig og et så mangfoldig materiale som mulig». For Schmedling og de to andre konsulentene var det viktig å få en mest mulig åpen og demokratisk prosess. Slik Schmedling så det, burde ikke utvalget legge sterke begrensninger allerede i utgangspunktet, men åpne for at flest mulige interesserte kunstnere kunne delta i konkurransen, og dermed bidra med forskjellig tolkninger av oppdraget.
Schmedling, som har skrevet doktorgrad om monumentets rolle fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag, fremholder at hun hadde håpet at utvalgsarbeidet kunne bli en gjensidig læringsprosess. I stedet, sier hun, ble kunstkonsulentene møtt med beskyldninger om å representere et elitistisk kunstsyn. Dette ble dokumentert også i Aktuelt-debatten på NRK.
– Hele prosessen stinker politikk, uttaler Schmedling til Kunstkritikk, og sikter til det politiske spillet hun mener har foregått utenfor komiteen – at Langslet og Foss har brukt sitt politiske nettverk for å endre oppdragets form. Ifølge Schmedling var det Langslet som ba om å få et møte med kulturministeren, og som fikk Hadia Tajik til å gå med på å presisere at oppdraget gjaldt «en figurativ statue i tradisjonell forstand», noe Schmedling karakteriserer som hårreisende. Hun trekker paralleller til saken der Gudmund Hernes, Arbeiderpartiets kunnskapsminister tidlig på 90-tallet, krevde at det ble opprettet et professorat i figurativ kunst ved Kunstakademiet i Oslo. Schmedling satt den gangen i komiteen som skulle velge ny professor.
Kunstkritikk kommer tilbake med mer.
Denne artikkelen ble sist rettet 26.02.2013 kl 15.30.
Er det visepresidenten for nasjonalforsamlingen eller bedriftseieren Foss som minner om at Stortinget er tomtens grunneier? Og hvilket poeng ligger det i dette, egentlig? Om en høyrepolitiker i visepresidentens stol enn anser seg for å være Direktøren for (nesten) det hele, faller jo ikke prinsippet om at de folkevalgtes forsamling også er offentlig, både i navnet og i gavnet… Og rent fysisk er det vel få tilsvarende offentlige rom i landet vårt… Ergo favnes bestillingen både forfra og bakfra av Koros mandat.
Og Koro er vel nettopp først om fremst det offentliges (og Statens egen) garantist for at fastlagte prosedyrer følges ved disponeringen av offentlige midler og rom.
Koro vektlegger i tillegg å forvalte et kvalitetsbegrepet som er lettere å angripe. Men dette er åpenbart ikke visepresidentens anliggende, for Foss motsetter seg fremgangsmåten for hvordan utlysningsteksten ble formgitt.
Denne konkurranseinvitasjonen, som ifølge Foss selv formidler et oppdrag som vil «reise et monument over demokratiet ett eller annet sted på Eidsvolls plass», ekskluderer ikke kunst med nettopp hans og L. R. Langslets foretrukne estetiske uttrykk, som er en figurativ statue i et uttrykk à la «gamle menn i bronse».
At en slik konkurranse gjengir en nokså åpen tekst rimer med ideen om at flere hoder tenker bedre enn færre hoder, og slik suppleres komiteens hoder av hodene til dem som leser og responderer på teksten. Så hvis det dukker opp gode forslag basert på gamle mann i bronse statue-formatet, og komiteen anser at det for å besvare bestillingen og behovet for stedet (altså Stortinget og den norske offentligheten), vil det kunne bli slik Foss & Co vil. Hvis derimot de figurative forslagene ikke er de beste, så kan et annet estetisk uttrykk og et godt «monument over demokratiet ett eller annet sted på Eidsvolls plass», bli resultatet – et monument med kvaliteter Koro er garantist for ikke er et dårligere valg, men faktisk det beste man kunne oppnå.
Når Stortingets visepresident offentlig bestrider KOROs fremgangsmåte ved å hevde at de tre fagkonsulentene overkjører resten av representantene og anekterer komiteens arbeid, burde han alene i kraft av sin rolle som visepresident for landets nasjonalforsamling også se seg i stand til å gjøre Koros arbeid mer transparent og tilgjengelig for offentligheten – for eksempel ved å åpne komiteens møter og legge referater og andre dokumenter ut for offentligheten.
Å beskylde komiteen for urent trav fremstår som umoden furting og påkaller ikke tillitt til at bestiller (de folkevalgtes oppdragsgivere) har sendt inn en representant med tilstrekkelig gangsyn til å verne om ufravikelige prinsipper som nettopp Stortinget garanterer for.
KORO leverer en tjeneste – ikke en ferdig vare som Foss og Langslet vil ha.
I stedet for at de tre fagkonsulentene trekker seg kan Stortinget sørge for å erstatte Per Kristian Foss og Lars Roar Langslet med to nye representanter som er oppdatert på hva slags organ KORO er.
Man kan rett og slett ikke kreve at KORO finner tre nye fagkompetente personer som skal signere og slite med disse politikernes private forestilling av en statue som ligner på Christian Fredrik.
KORO skal løfte blikket og tenke utover privatpersonen Christian Fredrik – det er jo som Dynna utrykker; de demokratiske prinsippene er fundamentet her.
…Hadde menn som Foss og Langslet bestilt dette monumentet for 100 år siden ville det falt seg naturlig med en bronsestatue – men i dag ….verden har endret seg, samtidskunsten har endret seg – så herrejesus løft blikket…
Formuleringen «Norges første konge» er nå rettet til «Norges første konge i moderne tid».
Nei, dette er ikke en sannferdig gjengivelse av Utvalgets to møter.
Langslet møtte ikke med klare meninger og hvem om hvordan monumentet skulle utformes. Langslet pekte på en del navn på kunstnere som kunne utforme et figurativt monument over kong Christian Frederik, men fremholdt at dette langt fra var de fire eneste.
I neste møte (31/1) ble det enighet om å utlyse en åpen idekonkurranse basert på begrepet “monument”, men hvor også mer figurlig statue skulle være et alternativ. Etter en uke fikk vi tilsendt en helt annen tekst enn den vi var blitt enige om. De tre kunstkonsulentene hadde laget sin egen versjon av konklusjonen som verken Langslet eller jeg kjente igjen fra møtet 31/1.
Jeg skjønte tidlig kunstkonsulentes sterke aversjon mot “gamle menn i bronsje”, men derfra å ville reise et monument over demokratiet ett eller annet sted på Eidsvolls plass, er noe helt annnet enn det Stortinget har bedt om. Kulturdepartementet har støttet dette.
Vedtaket i Stortingets Presidentskap forelå i god tid før første møte i juryen. Men vedtaket var tydeligvis av liten interesse for kunstkonsulentene. For ordens skyld: Stortinget er også grunneier på Eidsvolls plass.
Per-Kristian Foss
visepresident Stortinget
VIKTIG OPPLYSNING:
NB; bemerkning til Kunstkritikk:
Norges første konge var Harald Hårfagre, som samlet Norge til ett rike.
Harald Hårfagre var konge mellom 872 og 933.
Men Kunstkritikk har kanskje en annen tidsregning?
Den danske kongen Christian VIII Frederik var konge i Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814, og senere konge av Danmark fra 3. desember 1839.
I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII.
Samme dag som Christian Frederik ble valgt til konge av Norge, ble den norske grunnloven vedtatt den 17.mai 1814 av Riksforsamlingen.
Kontroversen står vel rundt mer enn den lite demokratiske prosessen hva angår det estetiske uttrykket. Presidentskapets vedtak om å knytte den «folkevalgte kongen» opp mot Nasjonalforsamlingen gjennom plasseringen «midt på Eidsvolls plass», påkaller en redegjørelse da denne symbolikken er særs tung..
I det hele tatt burde vel nettopp dette oppdraget sikres best mulige demokratiske forutsetninger og transparens ettersom det der dette prinsippet som hylles – estetiske despoter gjør seg dermed dårlig som fanebærere.