Dagens utgave av Morgenbladet bringer et intervju med Lars Vilks, som de siste ukene har satt i gang en ny karikaturdebatt, denne gang i Sverige.
Utgangspunktet er en tegning av profeten Muhammed som hund som Vilks sendte til en liten utstilling i Tällerud i Sverige. Tegningen ble refusert først én gang, og så en gang til før den etterhvert spredte seg på internett og i aviser. Iran og Egypt har levert offisielle klager, og i forrige uke ble en dukke av statsminister Fredrik Reinfeldt brent under en demonstrasjon i Pakistan. Vilks tror likevel at diskusjonen denne gangen er mer konstruktiv enn når Jyllands-Posten publiserte sine Muhammed-karikaturer i fjor.
Krenker man ofte nok og mye nok, blir man til slutt ferdigkrenket, sier Vilks, som håper at karikaturdebatten nå har gått inn i en ny fase, der historien gjentar seg, men som farse:
– I forrige runde gikk jo ikke ting så bra. Men denne gangen har vi en mer konstruktiv debatt, med større vilje til å finne kompromisser og smidige løsninger. Jeg tror denne prosessen dypest sett er bra for integreringen i Sverige: Muslimer får gjort synspunktene sine kjent, samtidig som man gradvis venner seg til situasjonen.
Napoleon den tredje, Bjarne Riiser Gundersen intervjuer Lars Vilks, Morgenbladet, 07.09.07
På onsdag intervjuet også Klassekampen Lars Vilks om saken. Her ligger fokuset mer på Vilks første intensjoner med tegningene, nemlig å utfordre den politiske korrektheten i kunstverdenen:
– Kunstverdenen ser mistenksomt på tegningene og hevder at de er for dårlige, at det er en tom provokasjon. Det er et tegn på at jeg har lyktes med å provosere kunstverdenen.
Vilks har ikke tiltro til kunstverdenens politiske og sosiale agenda, som han mener bare er estetisk, og fungerer som underholdning på biennaler. Han mener han har lyktes å etablere en diskusjon på to plan: i kunstverden, og verden utenfor.
Karikerer kunstverdenen, Karin Haugen intervjuer Lars Vilks, Klassekampen, 05.09.07
Saken ble dekket i Dagbladet på tirsdag i anledning av at det iransk-svenske bladet Mana trykket bildene. Her finner du også en lang lenkeliste over Dagbladets dekning av den forrige karikaturstriden.
Trykker muhammedtegningene i iransk-svensk blad, Marja Børja, Dagbladet, 04.09.07
Linken fra Håvard Simensen var feil, her er korrekt adresse.
Hvem skaper antisemittisme?
I en artikkel i siste nummer av norske Le Monde diplomatique skriver journalist Kim Bredesen om norske nyhetsmediers dekning av denne saken. I følge Bredesen henter norske massemedier mye av utenriksstoffet sitt ufiltrert fra internasjonale nyhetsbyråer. «Da kunsteren Lars Vilks ble truet av Al-Qaida ble resultatet at viktig informasjon om trusselutsenderens ukjente identitet ble utelatt.»
Hvem truet Lars Vilks?, Kim Bredesen, Le Monde diplomatique, 01.11.07
Lars Vilks sier jo at hans prosjekt å vise at kunstverden 1) påstår seg å ha et [parodisk] ambisjonsnivå om å påvirke samfunnet og politikken, og 2) i praksis ikke har og heller ikke ønsker å ha konsekvenser utenfor sin egen lille interne diskurs.
Ved å faktisk ha ambisjoner om å påvirke og eller provosere debatten i samfunnet, og lykktes med det, så har han også blitt en nyhetssak. Det er helt tydelig at det opprinnelige prosjektet er helt uinteresant for mediene. Om mediene er helt unteressant for kunstdiskursen, så får Lars Vilks jo rett.
Og om han tar feil, vil det i så fall bare bli en ny nyanse i den selvsamme interne diskursen?
Jeg har ikke sett noen bilder, men det er lett å tenke i parallel til Jens Bjørneboes Uten en tråd, som opplagt var mer av et kampskrift for yttringen i seg selv enn noe kunstnerisk seier.
Sånt krever mot.
På Dagbladets nettsider lørdag 15. september kan vi lese at det er utlovet en dusør på 100 000 dollar til den som slakter Lars Vilks “som et lam”, og at den som tar redaktøren av Nerikes Allehanda av dage, vil få 50 000 dollar. I tillegg varsles det aksjoner mot IKEA, Volvo, Elektrolux, Ericsson og Scania. I artikkelen får vi vite at Lars Vilks tar truslene alvorlig.
Jeg må ærlig innrømme at jeg veksler mellom å ta dette på alvor, og å flire litt av det hele, og at bare det i seg selv er en litt ubehagelig situasjon å befinne seg i. Det er jo ikke vanskelig å tenke at dette er jo et artig kunstprosjekt med en viss effekt utenfor kunstverdenen. Kunstens oppgave er liksom å få publikum til å se vante ting med nye øyne, og så videre, og så videre. Innenfor en slik tanke må jeg få si at jeg er i tvil om Vilks evner å gjøre annet enn å befeste en allerede eksisterende oppfatning av kunstneren og kunstnerens rolle som utenforstående og uforstående i forhold til andre menneskers etikk og moral, med laber interresse for “den andre” som “den andre”, kunstneren blir bare stående som person med rett til å følge sine egne regler, kunstneren er liksom den som har rett til “å gå rett på, samma hva han støter på”. Det er ikke så mye Levinas å spore hos Vilks, for å si det sånn.
Spørsmålet blir om kunstnestor Lars Vilks egentlig greier å tilføre noe nytt her, enten vi tenker at det er verden eller det er kunsten som skal fornyes. Nå går det jo an å stille spørsmål ved om det er “det nye” vi er ute etter, for hvorfor skulle Vilks egentlig være forpliktet til å tilføre oss noe nytt, bare fordi han er kunstner? Kan vi ikke ha kunstnere som bare rituelt bekrefter for oss det vi allerede vet, og det vi allerede mener? For det er på mange måter slik jeg opplever Lars Vilks rundkjøringshund med Muhammedhode, det er en slags rituell handling, uten at jeg helt vet hvilken seremoni vi befinner oss i.
Når dette er sagt, så er det jo slik at jeg også tenker at uansett hva jeg måtte mene om Vilks og hans hundetegning, så unner jeg jo ikke mannen å gå rundt med en 100 000 dollars dusør hengende over hodet. Jeg unner ingen dette, selv om de har stelt det i stand med viten og vilje.
På Dagbladets nettsider leser jeg at det er lederen for Al-Qaida i Irak, Abu Omar al-Baghdadi som etter sigende varsler responsen på bildene, og i Dagbladets artikkel blir det lagt vekt på at USA antar at denne Abu Omar al-Baghdadi er en fiktiv skikkelse som bare brukes for å simulere Al Qaidas tilstedeværelse i Irak. Skulle jeg stole på mine kunnskaper i arabisk etter et lite forkurs i arabisk ved UiO fra tidlig 90-tall, vil jeg tro at Abu Omar al-Baghdadi betyr “far til Omar fra Bahgdad” eller noe slikt, og det er vel rimelig å tro at det kan eksistere en eller annen som har en sønn som heter Omar, og som synes at Al Qaida er skikkelig knall, så hvor fiktivt det er, må jo gudene vite.
Sånn sett ender jeg jo fort opp i fabuleringer som gjør at jeg får lyst til å finne frem den gamle Baudrillardboka, eller lete frem den sekvensen hos Walter Ong i boka om skriftlighet og muntlighet, som handler om den russiske bonden som verken kan lese eller skrive, og som derfor heller ikke greier å slutte logisk at på Grøndland finnes det Isbjørner etter å ha fått vite at På Grønland er det is og snø og Isbjørner liker is og snø, men bare svarer at han ikke vet, fordi han ikke har vært på Grønland selv. Jeg husker ikke helt hvordan det var, men at det var på en forelesning med den fremragende forskeren Anders Johansen, som foreleste over Ong, at jeg spurte om ikke den russiske bonden og Baudrillard hadde noe til felles, i og med at begge på et vis fornektet å kunne vite noe om virkelighetens verden med utgangspunkt i tegnene vi bruker til å beskrive den med. Det eneste jeg vet, er at jeg i forhold til denne saken grubler på om det ikke er jeg som har visse likhetstrekk med denne russiske bonden, eller, i alle fall, om ikke Lars Vilks med sitt kunstprosjekt viser at han selv har det.
“Krenker man ofte nok og mye nok, blir man til slutt ferdigkrenket…”
Dette høres ut som om en 13åring som pisser i buksa og forventer applaus.