News 17.11.16

– Kunst kan skape øyeblikk av sannhet

Thomas Hirschhorn, Gramsci Monument, 2013. Forest Houses, Bronx, New York. Gjengitt med tillatelse fra Dia Art Foundation. Foto: Romain Lopez.

Thomas Hirschhorn, Gramsci Monument, 2013. Forest Houses, Bronx, New York. Gjengitt med tillatelse fra Dia Art Foundation. Foto: Romain Lopez.

For to uker siden markerte den statlige organisasjonen Kunst i offentlige rom (KORO) sitt syn på kunstens plass i samtiden. Dette skjedde under konferansen Public Calling, som i hovedsak vendte seg bort fra kunsten og rettet oppmerksomheten mot vår rett og plikt til å agere politisk. Ordet ble i mange tilfeller overlatt til jurister, varslere og aksjonister.

Onsdag, torsdag og fredag denne uken arrangerer den kommunale ad hoc-organisasjonen Oslo Pilot en konferanse om det samme temaet. Men perspektivet er nærmest motsatt. Konferansen Giveren, Gjesten og Gjenferdet er utelukkende konsentrert om nærlesningen av fire kunstverk: Thomas Hirschhorns Gramsci Monument (2013), Dora Garcias Second Time Around (pågående), Mette Edvardsens Time Has Fallen Asleep in the Afternoon (pågående) og Rahraw Omarzads Every Tiger Needs a Horse (2016).

Oslo kommunes kulturdirektør, Hilde Barstad, ønsket velkommen til konferansen, som hun proklamerte skulle legge grunnlaget for en biennale for kunst i offentlige rom i Oslo. Det samme var intensjonen da Oslo Pilot ble opprettet for to år siden. Nå til jul går mandatet til pilotorganisasjonen ut, og Barstad bekreftet overfor Kunstkritikk at hun nå har mottatt et konkret forslag fra Oslo Pilot.

– Vi har mottatt konseptet for en fremtidig biennale og har det til behandling. Vi arbeider for at det skal bli realisert. Midlene er allerede satt av til prosjektet, men det er naturlig at et så omfattende prosjekt også forankres politisk, sa Barstad. Hun lovet behandling av forslaget på nyåret.

Thomas Hirschhorn forklarer hvordan han har valgt å skape monumenter til fire filosofer som oppfyller hans interesse for kjærlighet, politikk, estetikk og filosofi. Foto: Jonas Ekeberg/Kunstkritikk.

Thomas Hirschhorn forklarer hvordan han har valgt å skape monumenter til fire filosofer som oppfyller hans interesse for kjærlighet, politikk, estetikk og filosofi. Foto: Jonas Ekeberg / Kunstkritikk.

Onsdagens første foredragsholder, den sveitiske kunstneren Thomas Hirschhorn, understreket seminarets kunstsentrerte perspektiv i sin presentasjon av Gramsci-monumentet, et sosialt kunstprosjekt i Bronx i New York realisert over 77 dager i 2013. Monumentet til den italienske kommunisten Antonio Gramsci (1891-1937) omfattet et bibliotek, foredrag, teater, kunstskole, barneverksted, ekskusjoner, en bar, en radiostasjon, en avis og mye mer, alt rammet inn av en temporær bygningsstruktur bygget på dugnad av lokale bidragsytere.

– Hvordan kan et slikt prosjekt være til nytte for lokalsamfunnet? Jeg vet ikke! Jeg er en kunstner! Jeg er opptatt av det kunstneriske! Jeg gir ingenting til lokalsamfunnet, sa Hirschhorn, med referanse til seminar-tittelen. Jeg ber om hjelp til å realisere et kunstnerverk. Jeg har ingen ting med de eventuelle sosiale effektene å gjøre. Jeg er ikke sosialarbeider, nærmest ropte Hirschhorn til publikum.

Hirschhorn har lært sin lekse. Han har reist fire slike monumenter til ære for filosofer. Under visningen av de to første – Spinoza-monumentet i Amsterdam i 1999 og Deleuze-monumentet i Avignon i 2000 – erfarte han at gjennomføringen krevde en høy grad av tilstedeværelse. Dette tok han med til det tredje av monumentene – Bataille-monumentet i Kassel i 2002 – og til det siste, Gramsci-monumentet. Her vektla kunstneren tilstedeværelse og programmering («presence and production»).

Samtidig har Hirschhorn åpenbart tatt stilling til den generelle kritikken mot denne typen sosiale kunstprosjekter. Det gjelder blant annet forestillingen om at det foregår en slags utbytting av lokalsamfunnet, og at det til syvende og sist er kunstneren som høster alle fruktene av arbeidet.

Svaret er, slik Hirschhorn presenterte det fra scenen i Posthallen i Oslo, at han som kunstner ikke kan ta ansvar for de eventuelle lokale effektene av disse kunstverkene. Det eneste han kan ta ansvar for er den kunstneriske dimensjonen. Og han kan ikke dele eierskapet til prosjektet med de lokale aktørene. I stedet tilegner han seg selv hundre prosent eierskap til prosjektet. Men, som han sa, håpet er at de lokale bidragsyterne selv skal ta eierskap til prosjektet.

– Ja, jeg er kunstneren bak dette prosjektet. Jeg ønsker ikke å dele eierskapet med noen. Derfor har jeg en ny visjon: Ikke-delt eierskap. Drømmen er at de lokale bidragsyterne sier, «Jeg også! Jeg står også bak dette prosjektet. Jeg eier det også, hundre prosent!» Hvorfor? Fordi det er progressivt! Å dele fungerer ikke. Det er reduktivt.

Som for å understreke denne radikale visjonen om flere eiere hadde Oslo Pilot invitert en rekke av de lokale bidragsyterne i Bronx til å diskutere resultatet av prosjektet. Disse gjestene skulle utover onsdag og torsdag møte fagfolk i Oslo.

– Dette er fantastisk! Det har aldri før hendt meg at noen også har invitert mine samarbeidspartnere til en slik konferanse. Jeg er svært takknemlig for denne muligheten til å diskutere prosjektet i sin fulle bredde, sa Hirschhorn.

Han avsluttet sitt foredrag som en slags misjonær for kunst i offentlige rom:

– Alle trenger kunst. Kunst kan berøre. Den kan skape sanne øyeblikk. Den kan skape en sfære av likhet og den kan prøve ut likhet i praksis, proklamerte han med stort engasjement.

Det hørtes ut som en klar støtte til Hilde Barstads idé om å etablere en biennale for kunst i offentlige rom i Oslo.

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!