Dan Park-debatt brer seg i Norden

Lars Vilks møtes med en antinazistisk demonstrasjon når han i kveld skal holde foredrag om den rasismedømte svenske gatekunstneren Dan Park i Oslo.

Dan Park foran demonstranter i forbindelse med åpningen av utstillingen på Galleri Rönnquist & Rönnquist i Malmö i sommer.
Dan Park foran demonstranter i forbindelse med åpningen av utstillingen på Galleri Rönnquist & Rönnquist i Malmö i sommer.

Apolitisk provokatør, høyreekstremist, nazist? Hvor han står ideologisk sett er omdiskutert, men den svenske gatekunstneren Dan Park har flere ganger blitt dømt for «hets mot folkgrupp» – senest i august i år, da han fikk en dom på seks måneder for rasistisk hets og ærekrenkelse, etter en utstilling med ni kollasjer i et galleri i Malmö.

I 2009 ble han stilt for retten, men ikke dømt, etter en aksjon hvor han plasserte hakekors og bokser markert med Zyklon B utenfor et jødisk forsamlingshus. Siden har han blant annet laget en plakat med den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt i et kikkertsikte, et bilde av Momodou Malcolm Jallow, lederen for Afrosvenskarnas Riksförbund i lenke, med teksten «vår negerslav är bortsprungen» – og flere plakater med Anders Behring Breivik, blant dem en hvor terroristen gjør sin knyttnevehilsen, ledsaget av teksten «fight the power». Et av de bildene Park ble dømt for i august, viser Jallow og to andre navngitte svarte menn hengt.

Andre ser imidlertid Park som en ytringsfrihetens forsvarer. Blant dem er den svenske kunstneren og kunstteoretikeren Lars Vilks, som nå er mest kjent for at han i 2007 tegnet profeten Muhammed som hund, noe som førte til at han lever med dødstrusler og til enhver tid må omgi seg med livvakter. Vilks var før den tid i mange år en del av det norske kunstmiljøet – han bodde på 90- og 00-tallet i Norge, og arbeidet som professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Bergen og ved Kunstakademiet i Oslo. Han skrev dessuten en del tekster for Kunstkritikk i perioden 2004-2008.

Lars Vilks i arbeid på sitt stedsspesifikke verk Nimis (av latin, «for mye»), i Kullabergs naturreservat i nordvestre Skåne, (påbegynt i 1980). Foto: Wikimedia.
Lars Vilks i arbeid på sitt stedsspesifikke verk Nimis (av latin, «for mye»), i Kullabergs naturreservat i nordvestre Skåne, (påbegynt i 1980). Foto: Wikimedia.

I dag er Vilks tilbake i Oslo, etter planen for å holde et foredrag om Dan Parks bilder på Deichmanske bibliotek, på oppdrag fra det islam- og innvandringskritiske nettstedet Document.no – for øvrig et av de nettstedene Breivik forholdt seg til og kommenterte på i tiden før terrorangrepet 22. juli 2011. Nyheten om arrangementet har vakt til dels sterke reaksjoner, ikke minst på grunn av valget av sted; i folkebiblioteket, og rett ved regjeringskvartalet, der Breiviks terror rammet. Biblioteksjef Kristin Danielsen står imidlertid ved avgjørelsen om å la Document.no leie lokaler til arrangementet, med henvisning til den nye bibliotekloven som trådte i kraft 1. januar, som utvider bibliotekenes ansvar som en offentlig arena for debatt og frie ytringer.

– I forarbeidet til den nye loven står det klart at folkebibliotekene skal være for alle kommunens innbyggere, uavhengig av politisk ståsted og religion og sosial bakgrunn, og med henvisning til paragraf 100 i grunnloven om ytringsfrihet, sier Danielsen til Klassekampen (15.10.2014).

Antirasistisk Senter og en rekke andre organisasjoner og politiske partier har gått sammen om en demonstrasjon mot arrangementet. I oppropet til demonstrasjonen, med overskriften «Ingen plattform til nazistisk propaganda!» skriver arrangørene at de mener det er «skuffende og rystende at Norges største folkebibliotek skal bidra til å legitimere et arrangement som skal forsvare spredning av uvanlig grov hatpropaganda, grov personsjikane og oppfordringer til terror», og at de derfor sterkt oppfordrer biblioteket til å avlyse arrangementet.

– Vilks opptrer i beste fall naivt. Det er ikke første gang. Han har også opptrådt sammen med ledende stemmer innenfor internasjonalt muslimhat, sier journalist og forfatter Øyvind Strømmen til Kunstkritikk. Strømmen har i flere år arbeidet med å kartlegge høyreekstreme miljøer på nettet, og har blant annet gitt ut bøkene Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa (2011), Den sorte tråden – europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag (2013) og I hatets fotspor (2014).

Et av Dan Parks bilder viser Hitler som en Kristus-figur.
Et av Dan Parks bilder viser Hitler som en Kristus-figur.

– Dan Parks gatekunst har ofte et rimelig klart høyreekstremt budskap, og han har også forbindelser til høyreekstreme svenske miljøer. I aller beste fall er han en posør, som gjør dette kun for å provosere. Antakelig er han langt mer enn det, sier Strømmen, som mener det er viktig å være klar over at Park er dømt for mer enn bare rasisme – at han også er dømt for ærekrenkelser rettet mot konkrete enkeltpersoner.

At Parks virksomhet rammer enkeltpersoner er også noe Shoaib Sultan og Rune Berglund Steen fra Antirastisk Senter trekker frem i en kommentar i Aftenposten (22.10.2014):

«En tid tilbake ble en afrikansk mann utsatt for et rasistisk angrep i Sverige. Mens offeret forsøkte å beskytte sin 18 måneder gamle sønn, ble han så brutalt mishandlet av flere menn at han gjentatte ganger mistet bevisstheten. Dan Park videreførte overgrepene med en poster hvor han viser voldsofferet lynsjet. Offeret er gjengitt med bilde og navn. Som konsekvens måtte voldsofferet gå i dekning. Park er blitt dømt for dette etter svensk lov.»

Med utgangspunkt i dette eksempelet hevder de at hvis Vilks skal argumentere for at Park burde vært frikjent, må han nødvendigvis også argumentere for retten til å bedrive grov, rasistisk personsjikane av et voldsoffer. «Det finnes ingen rettsstater som godtar dette, eller som kan godta det,» skriver Sultan og Steen, som mener det er paradoksalt at Vilks, som selv er en truet mann, skal forsvare Park.

I et lengre intervju i det danske TV-programmet Deadline (DR,19.10.2014) insisterer Vilks på at det er «den politiske korrektheten i seg selv» Dan Park vil angripe, og at det er det han selv har til felles med Park. I følge Vilks har den politiske korrektheten blitt «vår tids store problem». I intervjuet argumenterer han også for at det er den overskridende kunsten som blir stående i kunsthistorien, og hevder at 99% av dagens kunstnere er «standardkunstnere», som gjør det som allerede er kjent, eller noe som er i pakt med tidsånden.

– Legitimerer høyreekstremt tankegods

Rikke Komissar, daglig leder for Akershus kunstsenter, er blant dem som reagerer på at Deichmanske bibliotek åpner dørene for foredraget om Parks bilder.

– Biblioteket er å regne for et offentlig rom og er ikke minst et statsstøttet foretak. At Document.no får innpass i et offentlig bibliotek bidrar til å alminneliggjøre og legitimere høyreekstremt tankegods. Det hjelper lite at noen kaller det kunst. Åpner biblioteket opp for grupper som helt klart er høyreekstreme, blir det vanskelig å sette grenser senere. Dette vil kunne skape presedens for andre arrangementer. Over tid er det en fare for at nettopp innholdet, det ekstremt rasistiske, får en aksept og vinner flere stemmer. Dette er alvorlig, og vi ser høyreekstremismen bre seg over store deler av Europa. Etter min mening bør et offentlig bibliotek ha en antirasistisk holdning. Det skal ikke være slik at en risikerer å bli støtt når en skal låne en bok.

Bildet viser ødeleggelsene på Deichmanske biblioteks inngangsparti etter terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011. Foto: Deichmanske bibliotek.
Bildet viser ødeleggelsene på Deichmanske biblioteks inngangsparti etter terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011. Foto: Deichmanske bibliotek.

Komissar mener Park har trådt langt over streken, og at det er «for dumt å tro at en rettssak skal analysere rasistisk motiverte handlinger inn i en kunstdiskurs».

– Vilks retorikk er merkelig unnvikende og det virker som han ikke tør å snakke om det ytterliggående innholdet i Parks prosjekter – eller for den saks skyld hans egne. Ønsker man som kunstner å ironisere eller diskutere politisk korrekthet gjennom et kunstprosjekt, kan det gjøres på utallige måter uten å direkte støte tusenvis av folk. I dette tilfellet virker det som de prøver å spre tanker og antipatier mot visse folkegrupper, under dekke av at det er kunst.

På spørsmål om hvordan hun forholder seg til ytringsfrihetsproblematikken i denne saken, sier Komissar at hun er redd vi er blendet av tanken på å være åpne og inkluderende.

– Iveren etter «mer demokrati» og «mer ytringsfrihet» gjør oss mottakelige for nettopp slike arrangementer. Vi vil så gjerne verne ytringsfriheten, og høyreekstreme grupper utnytter dette til å komme inn på nye arenaer, men hvor er ytringsansvaret, og hvilket signal gir dette til omverdenen? Både Vilks, Park og Document.no har rett til å ytre seg, men ikke nødvendigvis i et offentlig bibliotek. For meg handler ikke denne diskusjonen om kunst eller kunstnerisk ytringsfrihet, men om en nynazistisk person som lager meget støtende bilder, der personhets, hatpropaganda og trusler er ingrediensene. Når dette skal fremlegges som et kunstnerisk foredrag i et offentlig bibliotek mener jeg vi bør si i fra.

– Vanskelig å forsvare

Tommy Olsson, for tiden fast kunstkritiker i avisen Klassekampen, er av de hittil få i det norske kunstfeltet som har skrevet om Dan Park. I artikkelen «Kunsten å falle utenfor» (Klassekampen, 24.09.2014) påpeker han at det aldri er så enkelt at kunstnerens intensjoner bokstavelig er hva arbeidet hans formidler. Men Olsson – som ikke akkurat er kjent for å vike unna det provokative og overskridende – skriver samtidig at stensilarbeidene til Dan Park er såpass kraftig kost at selv han blir satt ut.

Plakat for utstillingen Dan Park sitter fengslet for.
Plakat for utstillingen Dan Park sitter fengslet for.

«Nå synes jeg ikke nødvendigvis det er så vrient å navigere i et felt der mine prinsipper ikke bestandig matcher omstendighetene, men det er vanskelig å skulle forsvare arbeidene som sendte Dan Park i fengsel. Selv om det finnes grunn til å mistenke at den egentlige skyteskiven er en stadig strengere svensk offentlighet, der majoriteten er permanent krenket av alt mulig, har det i noen tilfeller endt opp med personangrep og voksenmobbing som konsekvens,» skriver han.

På spørsmål fra Kunstkritikk om hva han tenker om dagens arrangement med Vilks, svarer Olsson at han tenker det er en interessant og veldig lang serie av årsak og virkning som fører til at Vilks interesserer seg for Park, og at Document.no interesserer seg for Vilks.

– Det ligger en logikk i det som dessverre veldig mange velger å ikke forholde seg til.

Til Vilks argumentasjon om at svensk rettsvesen har vært «veldig raske med å komme til en slutning uten å analysere materialet», og at «det Dan Park har gjort, er å ironisere og satirisere over den politiske korrektheten» (Nrk, 17.10.2014), sier Olsson at det jo er sjelden at en billedkunstner kastes i fengsel på grunn av kunsten sin, slik at det på alle måter er en eksepsjonell situasjon.

– Hvorvidt Dan Park er eller ikke er en tvilsom skikkelse ideologisk sett er i hvert fall fra mitt ståsted mindre viktig – det skal fortsatt gå an å diskutere denne saken nøkternt. Konklusjonen til Vilks kommer muligens også veldig raskt, men så har det også gått de fleste helt forbi hva som var hans egentlige skyteskive når han tegnet Muhammed.

Samtidig med at Lars Vilks’ foredrag møtes av demonstranter i Oslo, arrangeres det i København åpning av en utstilling med de samme bildene som Dan Park sitter fengslet for i Sverige. Det er det danske Trykkefrihedsselskabet som står som arrangør, mens Dansk Folkepartis kulturordfører Alex Ahrendtsen har leid lokalet til en ad hoc-åpning i Proviantgården ved Christiansborg. Opprinnelig skulle kunstneren og galleristen Kristian von Hornsleth sørge for lokaler, men han har nå trukket seg, etter at han i går mottok dødstrusler, i følge Politiken (23.10.2014). Trykkefrihedsselskabet er i likhet med Dan Park nå politianmeldt for brudd mot rasismeparagrafen.

Comments (13)