Gedi Sibony, Marcus Geiger

The Berlin biennale, Berlin
Blogg 10.06.10

Berlin-blogg 2

Marcus Geiger, {ITALIC}Kommune{ENDITALIC}, 1995. Foto: Jonas Ekeberg.

Marcus Geiger, Kommune, 1995. Foto: Jonas Ekeberg.

På nittitallet var Oranienplatz 17, nærmere bestemt Franks Billiard, et kjent tilholdssted for nordiske kunstnere i Berlin. Nå er bygningen tatt i bruk som en av to hovedarenaer for den 6. Berlin-biennalen.

Bygningens arkitektur er nennsomt ivaretatt og kontrastert av den sveitsiske kunstneren og (her) utstillingsarkitekten Marcus Geiger. Hans bidrag omfatter også to frittstående verk: et 13,5 meter bredt teppe med påskriften «kommune» og – på loftet – en utstillingsvegg som er vridd og som dermed plutselig antar karakter av å være et selvstendig verk og ikke bar en del av utstillingsarkitekturen.

Begrepet kommune gir her først og fremst assosiasjoner til Pariserkommunene av 1871 – og fungerer ved inngangen til utstillingen både som et snubleteppe, en logotype og som en påminnelse om samtidskunstens pågående og intense interesse for maktkritikk og aktivisme. Disse aspektene ved samtidskunsten er da også rikt representert i denne første delen av utstillingen, særlig i videoverk som først og frems drøfter de ulike posisjonene en dokumentarist eller kunstner kan innta i forhold til det kuratorene omtaler som «virkeligheten».

Avi Mograbi stikker bokstavelig talt kameraet sitt opp i ansiktet på en gruppe israelske grensevakter og viser hvordan de unge soldatene strever med å opprettholde sitt selvbilde som rettskafne håndhevere av lov og orden («ikke rør ham»; «omring ham», «snu ryggen mot ham»). Samtidig utøver de en direkte og brutal form for makt mot en gruppe skolebarn som kun skal hjem fra skolen men som ikke blir sluppet gjennom den porten de bevokter.

Renzo Martens er den vestlige kunstneren som avslører og fremprovoserer paradoksale relasjoner mellom lokalbefolkningen, hjelpeapparatet og pressen i Kongo. Hans slagord «fattigdom er en ressurs» bejubles av en gruppe beboere. Men når Martens spør en representant for Leger uten grenser om de lokale fotografene kan få lov til å ta noen bilder av radmagre barn på sykehuset slik at de kan selge disse bildene på det internasjonale markedet og dermed tjene seg noen penger blir de blankt avvist. Martens spør hvorfor New York Times får lov til å ta slike bilder og får da til svar at det er noe annet, det er nyheter. Dermed avsløres den logikken som medfører at fattigdom reproduseres. Selv ikke fortellingen om fattigdommen får de fattige lov til å eie (og utnytte økonomisk). At Martens eget videoverk er ytterligere et ledd i denne utbyttingen er kunstneren neppe fremmed for.

Israelske Ruti Sela og Maayan Amirs har med Beyond Guilt #1 skapt et subjektivt og intimt portrett av en gruppe jenters utagerende seksualitet. Alle vet at jenter går sammen på do og her får vi se alt som kan foregå der med partnere av begge kjønn. Videoen skaper et bilde av kvinnelig seksualitet som en sterk kraft, som noe jentene selv har erobret for så umiddelbart å gi fra seg eller gi videre, tilsynelatende helt uten skam eller skyldfølelse. Det gjelder altså i det mest private av alle rom.

Gedi Sibony, Into Its Component Part Never Occurs: Sing Mee Chin, Cearly Visible, Naturally Seen From the Front, Which Told The Piper, & This Is How It Will Look, 2004–2010. Detalj. Foto: Jonas Ekeberg.

Som en kontrast til denne kamerabaserte realismen – begrepet er ytterligere aktualisert gjennom en større presentasjon av den tyske realisten Adolph Menzel (1815–1905) – har kurator Kathrin Rhomberg inkludert enkelte materialbaserte, fysisk tilstedeværende mer eller mindre formalistiske verk. Gedi Sibonys bidrag er det sterkeste eksempelet. Tanken er kanskje å minne oss om omgivelsene – her, i denne utstillingen, i dette bygget, i Kreuzberg. Rapportene fra utstillingens andre hovedarena, Kunstwerke i bydelen Mitte, forteller at man der kan oppleve en tom etasje. Også det kan tolkes som et pusterom, en pause fra realismen og dens imperativer.

Imperativ er et viktig stikkordet her. For man spørs seg jo hva kunstfeltet til syvende og sist gjør for og med all denne aktivismen og alt dette sosiale engasjementet. Kuratorens lise er jo å omtale kunsten som det stedet der man kan se ting på nye måter. Men mange av de virkelighetene og verkene som presenteres her skriker jo etter å bli omsatt i politisk handling.

Denne handlingen har de siste tyve årene tatt form blant annet som en sosial kunst, en overskridelse av verket. En slik deltakerbasert kunst ser vi fint lite av på årets Berlinbiennale. Det er ikke nødvendigvis noe stort savn. I stedet er det som sagt kunstnerens – realistens – posisjon i forhold til å beskrive virkeligheten og/eller å skape en alternativ virkelighet som prøves i alle dens fasetter.

I dag, torsdag, fortsetter den profesjonelle forhåndsvisningen av Berlin-biennalen med offisiell åpning kl 19 i kveld. I morgen åpner biennalen for publikum.

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!