Om Runa Islam på Bergen Kunsthall og Digitale spor i Bergen, Om Marthe Aune Eriksen på Hå gamle prestegard, om bok om Arnstein Arneberg, om Kenneth Blom på Galleri Haaken og om Leif Inge i New York.
I en kunstkommentar i Bergens Tidende skriver Øystein Hauge om tendensen til at unge kunstnertalenter ikke lenger bare kommer fra akademine, samt en institusjonell ommøblering fører til en oppblomstring av nye og annerledes aktører og arrangører i kunstfeltet. Hauge tar utgangspunkt i en utstilling med den autodidakte kunstneren Runa Islam i Bergen Kunsthall og Digitale spor i Bergen i regi av BKK, Mediesenteret ved Høgskolen i Bergen og idéutviklingsprosjektet ProGress.
Blinde høner tar hevn, Øystein Hauge, Bergens Tidende, 30.01.07
Trond Borgen om Marthe Aune Eriksen på Hå gamle prestegard:
“En stillhet uten mennesker, en stillhet i et flatt lys, et fotografi som søker sin form.”
Verden som stillstand, Trond Borgen, Stavanger Aftenblad, 26.01.2007
Harald Flor om boken Arnstein Arneberg – Mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene:
“Veritabelt coffeetable-verk, som har sin desiderte styrke på billedsiden.”
Mer enn Rådhusarkitekt, Harald Flor, Dagbladet, 22.01.2007
Lotte Sandberg om Kenneth Blom på Galleri Haaken:
“Utstillingen svekkes av at de motivisk ladede maleriene ikke møter gjenklang i utførelsen.”
Malerier på bytur, Lotte Sandberg, Aftenposten, 26.01.2007
Daniel J. Wakin om Leif Inge i New York Times:
“Never has listening to the Ninth Symphony of Beethoven required so much attention.”
Around the Clock, Beethoven Magnified, Daniel J.Wakin, New York Times, 24.01.07
YouTube er både snakk om Hva og Hvordan. Hvis spørsmålet er om oppmerksomhet, så har vel YouTube strengt tatt allerede vunnet. De har revolusjonert konsumet av levende bilder på skjerm, og virker ekstremt godt egnet til å lage 15-minutters kjendiser av krydderspisende ungdom.
Påstanden til Hauge er like mye at denne situasjonen (YouTube inkludert men ikke allt annet ekskludert) genererer en ny generasjon… ehm… kreative aktører på det estetiske feltet, som har eller vil definere kunstarenen på en ny måte fordi de har tilgang på fler og fler (re)produksjonsmidler uten å måtte gå på riktig skole. At dette automatisk avføder kunst er naturlig, for det kan være svært forvirrende å ikke ha noen trygg bås å putte slike udefinerte uttrykk inn i. At dette avføder en ny avantgarde av ett eller annet slag er vel ikke like opplagt.
æEt avansert søk på nettstedet YouTube vil sannsynligvis overgå Høstutstillingen både når det gjelder kvalitet og kvantitet.”
Dette er en meningsløs påstand ettersom kvalitetsbegrepet er udefinert, og poenget om kvantitet er jo helt åpentbart.
æFor få år siden var dette «blinde høner» for alle med definisjonsmakt i det eksklusive kunstkretsløpet.”… æKampen om definisjonsmakten er langt ifra over, men akkurat nå, ved inngangen til utstillingsåret 2007, er det de «blinde hønene» som tar føringen i kunstløypen rundt Smålungeren.”
Her forsterker Hauge bare den gamle forståelsesmodellen ved å tolke youtube etc dithen at betydningen ligger i å definere hva som skal skje i kunstfeltet. Poenget er ikke at youtube-massene skal legge føringer, men at de skal peke i retning av en situasjon der det ikke finnes føringer. En situasjon hvor mainstream ikke lenger eksisterer og hvor hele feltet er totalsegmentert slik at sentrum og periferi er et begrepspar man ikke lenger helt forstår hva betyr.
Forsvinnende Peilepunkter &c
Det kunne være interessant å ta opp noe av det Øystein Hauge sier i kommentaren i Bergens Tidende.
Hauge sier, sitat æDe tunge peilepunktene er i ferd med å forsvinne fra norsk kunstliv. Mens unge kunstnertalenter tradisjonelt har tatt sine siste studieår ved kunstakademiene, er institusjonelle ommøbleringer nå i ferd med å dyrke frem en eksotisk regnskog av kreative aktører på det estetiske feltet. Et avansert søk på nettstedet YouTube vil sannsynligvis overgå Høstutstillingen både når det gjelder kvalitet og kvantitet. For få år siden var dette «blinde høner» for alle med definisjonsmakt i det eksklusive kunstkretsløpet.”… æKampen om definisjonsmakten er langt ifra over, men akkurat nå, ved inngangen til utstillingsåret 2007, er det de «blinde hønene» som tar føringen i kunstløypen rundt Smålungeren.”
Dette er en påstand som kommer tilbake every now and then, her forsterket med referansen til YouTube. For ti år siden var flere høye stemmer som mente at i fremtiden (som nå burde bety nå) de beste kunstnerne ville komme fra andre steder enn fra akademiene. Men jeg kan ikke se at det har skjedd. Motsatt så har antall kunstutdannede kunstnere har aldri vært større.
På mange måter så hadde jeg ønsket en slik utvikling som Hauge skisserer velkommen, både de dårlige og gode sidene ved det, men er det riktig? Eller; kommer han til å få rett? Eller; har han allerede rett? Vi kunne prøve å spå litt om fremtiden her!
For litt mer kjapp pirk: saken om 9 Beet Stretch i New York Times var forhåndsomtale, ikke kritikk.
En morsom detalj var imidlertid at selve avisspalten var strukket så den gikk over en hel avisside langsmed høykanten. Et sjeldent konseptuelt layoutgrep til den blekka å være.