Under navnet Paths to Experience er årets Ultimafestival for samtidsmusikk i gang, den 15. i rekken.
04.10.2005
Under navnet Paths to Experience er årets Ultimafestival for samtidsmusikk i gang, den 15. i rekken. I fjor ble festivalen kritisert for en tidvis uklar profil, og festivalsjef Geir Johnson har valgt å svare på kritikken ved å sette sammen et program som varer lenger, som er enda bredere og som er gitt et navn som er så håpløst åpent og mangetydig at det kunne handlet om hva som helst. I tillegg er årets tema Japan, og festivalkomponisten er tysk. Uansett profil, eller mangel på sådan- det er mye bra på programmet. For meg begynte det med en tur innom Jørgen Larssons installasjon ”Norske ledd” på Stenersenmuseet på fredag. Nytt med denne monteringen, den første i Oslo, er opptak av Arne Nordheims hender og albuer. Det føles risikofylt å stikke hodet inn i hullene langs Larssons vegg; man mister den verdigheten man vanligvis opptrer med i kunstgallerier. Omtrent slik intimitetshysteriet rundt kjendiser i offentligheten primært preges av en mangel på verdighet. Likevel dras vi nysgjerrig mot prosjektet, uten helt å vite om Larsson kommenterer eller bidrar ytterligere til kjendismaset.
På mandag gikk så turen til Konserthuset i anledning en helaften viet det engelske plateselskapet Touch. Med et stjernelag bestående av artister som Biosphere, Christian Fennesz og Ryoji Ikeda er Touch et slags electronicaverdenens Motown, og programmet i Konserthuset var en maktdemonstrasjon det vil gå gjetord om i byens musikkmiljøer i lang tid fremover. Hos enkelte fordi de hatet musikken intenst, hos andre fordi de elsket det tilsvarende sterkt. Synet av østerriske Fennesz som slentrer bredbent og cocky ut på scenen, spenner på seg en elektrisk gitar og forvandles til en veritabel laptopverdenens Thurston Moore kommer uansett til å sitte i lenge, så også konserten av Philip Jeck og Chris Watsons ubehandlede opptak av naturlyder som ble presentert i Konserthusets Lille sal tidligere på kvelden. I morgen begynner dessuten det spennende programmet Ultima Ung der unge solister gjør formiddagskonserter på Nasjonalbiblioteket. Først ut er Kari Rønnekleiv som blant annet skal spille “Chorales” av John Cage. Hittil lover det altså godt for årets Ultima.
Relevante lenker:
Touch
Norske ledd
Ultima
Helt enig!
hei erlend,
jeg er enig jeg. konserten til fennesz var fin i seg selv den. kommentarene mine rundt hans oppførsel er selvfølgelig bare flås. og watson sine ting var interessante. det jeg derimot synes er rart er at et tungtveiende selskap som touch ikke leverer noe mer spennende enn det de gjorde.
Selv om det er vanskelig å ripostere det tungtveiende “var du egentlig der?”argumentet, skal jeg forsøke å svare. Jeg skal gi deg rett i at Fennesz ikke utviste noe stort øre under den avsluttende improvisasjonssekvensen, men at det stod så galt fatt med hans egen konsert, har jeg vanskelig for å se. Det kommer vel an på hva slags forventninger man hadde på forhånd. Da jeg så Fennesz i Bergen for et par år siden, spilte han et mer rent laptopsett ganske likt det man finner på utgivelsen “Live in Japan.” Jeg opplevde det han gjorde i Konserthuset mer som et innblikk i arbeidsmetodene hans. I stedet for å gjøre tilnærmet noe av det vi finner på platene, fikk vi i stedet se omtrent hvordan disse platene blir til. Mer enn å spille versjoner av allerede kjente “låter”, fikk vi en type referanser til akkorder og melodier omtrent slik musikken blir til i studio. Å kritisere dette for at det blir for enkelt, blir slik jeg ser det tilsvarende enkelt. For meg funket det bra, men ettersom jeg kjenner utgivelsene ut og inn fra før, kan jeg forstå at det kanskje ikke var sånn for alle.
Jeg skal og si meg enig i at den visuelle biten under Touchkvelden var ganske tafatt, bortsett fra i forbindelse med Chris Watson hvor jeg syntes det var vellykket.
ang. touch, søn. 2.okt.
jeg forstår ikke omtalen din. var du egentlig der? om det kommer til å gå gjeteord om touch sin labelnight så må det være fordi fennesz ga seg bort og avslørte sine svakheter både som performer og musiker, ogdet foran et publikum som kjedet seg etter et langt strekk med total nerveløs ambient visualisert med den forferdelige slowmotionsolnedgangen. Phillip Jeck så dessuten helt forferdet ut under det avsluttende samspillet over Fennesz sin manglende forståelse av nettopp samspill. hva var greia hans? ikke å være laptopverdenens thurston moore, men heller en slags laptopverdenens james dean, gjmf. skipssekken han hadde laptoppen sin i da han kom inn på scenen, som en annen rebell liksom.