Musen som fødte en mus

Som helhet virker «Nabolagshemmeligheter» svært uferdig og dårlig gjennomført. Det er påfallende at et prosjekt som legger så sterk vekt på relasjonell kunst ikke makter å kommunisere bedre med publikum.

 

Stavanger2008 kaller den seg, og europeisk kulturhovedstad er den. Stavangers kulturprogram for 2008 er spredt tynt utover, med en vrimmel av mindre arrangementer, og få store. Verst har det gått utover billedkunsten: Gjennom hele planleggingsperioden manglet 2008-ledelsen kunstfaglig ekspertise, noe som har ført til at det er kunsten som er den store taperen i 2008-programmet.

Mye har gått galt i et av de få større kunstprosjektene i Stavanger: Folkelig skulle det være, og ikke minst relasjonelt. For å styrke den kollektive opplevelsen, det sosiale aspektet og koplingen til folks hverdagsliv, spilte Stavanger Aftenblad en aktiv rolle: For to år siden deltok avisens lesere i en avstemning om de mest populære stedene i Stavanger og Sandnes; slik ble de åtte mest populære kåret, under merkelappen «Nabolagshemmeligheter». Åtte kunstnere skulle få hvert sitt sted, og kunst skulle oppstå. Få stilte spørsmål ved det forhold at Aftenbladet også er én av hovedsponsorene av Stavanger2008 – resultatet ble at en sponsor fikk direkte innflytelse på den kunsten som skulle skapes, noe som naturligvis er prinsipielt betenkelig.

Det andre prinsipielt betenkelige forholdet ved «Nabolagshemmeligheter» er det faktum at én av kuratorene, svenske Jörgen Svensson, selv deltar aktivt som kunstner i prosjektet – ja, han har t.o.m. valgt seg det mest tilgjengelige, best besøkte av de åtte stedene, Kulturhuset Sølvberget. En større egotripp skal en lete lenge etter innen samtidskunstens iscenesettelse av seg selv. Det hører ikke noe sted hjemme at en kurator blander kortene og selv deltar som kunstner; heller ikke at han, utstillingsmessig, sikrer seg indrefileten, mens andre deltakere må nøye seg med smuler.

Det viser seg at det kun er på tre av de åtte stedene at man kan se kunsten i henhold til intensjonene – resten er enten uferdig, urealistisk tankespinn, eller låst og lukket i åpningstiden. Som helhet virker «Nabolagshemmeligheter» svært uferdig og dårlig gjennomført – det er pussig at et prosjekt som legger så sterk vekt på den relasjonelle kunsten ikke bedre makter å kommunisere med publikum; direkte kommunikasjon og involvering er jo selve kjernen i slik kunst. Dette har den ene kuratoren, Jan Inge Reilstad terpet på de siste årene, for å bygge opp forventningene til sine «Nabolagshemmeligheter», i den ene aviskronikken og artikkelen etter den andre: At den relasjonelle kunsten nærmest er den eneste gyldige kunstformen i samtidskunsten nå, og at alle som synes andre former for samtidskunst er bra, ikke følger med i timen. For Reilstad er den relasjonelle kunsten den nye religionen, Nicolas Bourriaud dens Gud, og Reilstad hans profet.

Svake relasjoner

Kendell Geers, Manifest, kunstbutikk med hengelås, Kvadrat kjøpesenter, Sandnes. Foto: Trond Borgen.

Stavanger opplever denne våren det paradokset at et prosjekt hvor den relasjonelle kunsten i teorien skal stå sterkt (uten å være enerådende her), i realiteten er temmelig utilgjengelig. Sørafrikanske Kendell Geers har laget en kunstbutikk i kjøpesenteret Kvadrat i Sandnes, med gress på gulvet, et par lenestoler og mulighet for å drive kulturbokbytte fra hyllene. Originalt er det jo slett ikke; det minner mye om Thomas Hirschhorns bibliotek og kafé (Bataille-monumentet) i Kassel under Documenta i 2002, i et nabolag med en tilsvarende svak kulturell profil (men med mye svakere sosio-økonomisk status enn det vi ser i ett av Norges største kjøpesentra). Men når jeg vil besøker Geers kunstbutikk midt i beste åpningstid, er den demonstrativt låst med hengelås – utilgjengelig og meningsløs. I teorien er et slikt møtested med bøker og utveksling av kulturelle verdier et skoleeksempel på den relasjonelle estetikken – og derfor også så ofte brukt av så mange kunstnere de siste årene at det å inkludere et slikt opplegg i «Nabolagshemmeligheter» vel må sies å være temmelig fantasiløst. Men når Geers kunstbutikk ikke virker i praksis fordi den er stengt, reduseres den til en demonstrasjon av forakt for det publikum som skulle være dens viktigste kraftkilde. Geers kunstbutikk er en nabolagshemmelighet som forblir hemmelig og lukket.

Paul Kos, Raising Silent Tongues, klokke i glass og olje, Stavanger Domkirke. Foto: Trond Borgen.

Fungerer gjør heller ikke amerikanske Paul Kos’ Raising Silent Tongues i Stavanger Domkirke. Planen var å søke etter, og få hevet én av kirkeklokkene som ble tatt fra domkirken i 1558 og som skulle fraktes til København i et skip som forliste ved Klokkeskjær utenfor Stavanger. Det viste seg dessverre snart at prosjektet var et urealistisk tankespinn, fordi det ikke var mulig å skaffe det teknisk avanserte utstyret som er nødvendig. Det vi da kan se i domkirken er en modell av en kirkeklokke utført i glass og olje, som kuratorene luftig hevder er et politisk statement, der de skriver om Kos at «på den måten ønsker han å utfordre Norge til å bruke oljerikdommen til beste for verdens folk». Det er her et langt – og ganske omtåket og diffust – sprang fra reformasjonens klokkerøveri til fordel for kongens kanonproduksjon, som endte som yngleplass for fisk, til norsk oljeproduksjon, så lenge dette tankespranget ikke formes bedre innholdsmessig enn dette. Som konseptkunst er dette platt. Når det ikke lot seg gjøre å heve kirkeklokkene fra havets bunn, burde kuratorene ha sørget for å få på plass i domkirken noe bedre enn en svak idé formet som en Ersatz-klokke.

Det mest grandiose prosjektet er heller ikke gjennomført: Chilenske Alfredo Jaar vil lage et 150-kvadratmeter stort, brennende verdenskart som hver kveld, fem minutter før midnatt, skal stige opp av sjøen inne i havnebassenget – for å minne oss på den globale oppvarmingen. En liten modell er bygget på rekordtid og vises inne i Oljemuseet, men den virker ikke, så ingen flammer kan foreløpig vises. Det ville være ille om Stavanger en gang i framtiden skulle belemres med et så direkte moraliserende kunstverk, som så altfor overtydelig vil vise en verden i brann, i form av populistisk kitsch. Hvis Jaars brennende installasjon noensinne kommer på plass, vil den for øvrig, i sin brenning av gass fra norsk oljeindustri, med sitt utslipp selv bidra til den globale oppvarmingen.

Kuratorisk egotripp

Lars Rambergs 45-tonn tunge trojanske hest på den store plassen kalt Ruten på Sandnes ble det heller ikke noe av; den ble nedstemt av sandnespolitikerne. Man kan si mye om kulturfiendtlige lokalpolitikere – noe kurator Reilstad til overmål har benyttet anledningen til å gjøre. Det er åpenbart at politikerne i Sandnes ikke ønsker problematisk eller kontroversiell kunst, og at de har liten eller ingen innsikt i samtidskunsten. Men det som forundrer her er at kuratorene har hatt mer enn to år på seg til på avklare situasjonen; likevel er det først noen få dager før åpningen av «Nabolagshemmeligheter» at formannskapet får seg forelagt Rambergs Troja-prosjekt. Dette er slett kuratorarbeid; og slik Reilstad har breiet seg i store avisoppslag i etterkant av det politiske nei-vedtaket, virker det hele som en nøye planlagt iscenesettelse av Reilstads gigantiske egotripp. For det er et faktum at ingen kunstner som deltar i prosjektet har fått noe i nærheten av så mye mediedekning som det kurator Reilstad har sørget for å skaffe seg selv. Så er det vel dette som er kjernen i Reilstads relasjonelle estetikk: At alle innbyggerne i Stavanger og Sandnes skal forholde seg til hans ordgyteri i pressen.

Jörgen Svensson, Behind every great fortune there is a crime, modell av fengselscelle, Kulturhuset Sølvberget, Stavanger. Foto: Trond Borgen.

Ett prosjekt kan vise seg å bli viktig, fordi det rommer gode relasjonelle elementer: Hollandske Jeanne van Heeswijk skal lage en dokusåpe i flere episoder om livet på byens sykehus, med frivillige ansatte som skriver manus, kjører kamera, ordner med det tekniske og fyller rollene. Dette sterke lokale engasjementet kan komme til å utgjøre «Nabolagshemmeligheters» viktigste beholdning når regnskapet skal gjøres opp – foreløpig er det ikke annet enn et interessant konsept. Brukerdeltakelse er også sentral i Jörgen Svenssons skriftestol-prosjekt: I Kulturhuset Sølvberget har han bygget, i glass, en modell av en norsk fengselscelle, og på en PC kan publikum bekjenne sine synder, med direkte linje til fengselet: «Få syndenes forlatelse av fanger på Stavanger fengsel». Hvor godt dette virker, vet jeg ikke helt; jeg bekjente min synd – «Jeg har tenkt en negativ tanke om Stavanger2008, er det utilgivelig?» – for flere dager siden, men jeg har ennå ikke fått syndsforlatelse. Det kan virke som om syndsforlatelsen er like utilgjengelig som mye av den øvrige kunsten i «Nabolagshemmeligheter» – den relasjonelle kunsten slår over i sin antitese. Skal vi kalle den en irrelasjonell kunst? Eller er dette en synd det ikke finnes forlatelse for?

Når danske Gitte Villesen lager filmdokumentasjon om hvit magi fra Gambia, er det med utgangspunkt i en gambisk musiker som har spilt på Café Sting, og hans praktisering av denne magien. På kafeen har Villesen organisert en forelesningsrekke, mens det doble videoverket projiseres i den kulturhistoriske avdelingen på Stavanger Museum. Vi ser afrikanere beskyttet av magien i juju, slik at de f.eks. kan spise glasset fra knuste lyspærer uten å blø; og vi hører den danske kunstnerens interesserte skepsis på lydsporet. I rommet ved siden av stiller museet ut sitt eget tablå som viser 1800-tallets hvite manns møte med «de innfødte»; også det skjer med interessert skepsis. Og det slår meg at Villesens videoarbeid uttrykker omtrent det samme som museets framstilling av imperialismens tanker om forholdet mellom de hvite og de andre, de fremmede. Forskjellen er bare at man i dag kan bruke et elektronisk medium, et kamera, til å uttrykke den samme holdningen.

Et glimt i mørket

Raqs Media Collective, Unusually adrift from the shoreline, Rådhusteatret, Sandnes. Foto: Trond Borgen.

«Nabolagshemmeligheters» mest vellykkede installasjon finnes i den gamle, nedlagte kinoen i Sandnes. Men den er også nokså utilgjengelig: De første dagene var det nesten umulig å finne ut av de svært begrensede åpningstidene her; selv ved informasjonsskranken ved hovedkontoret for Stavanger2008 aner man ikke når dette stedet er åpent for publikum – igjen en nabolagshemmelighet som forblir hemmelig. Jeg kom meg likevel inn, til slutt. Kinoens inventar er revet ut, bare skallet står igjen; og her har indiske Raqs Media Collective bygget et fyrtårn som sender sitt lys rundt i salen. Lysstrålen fra filmprojektoren er byttet ut med fyrlyktens; i dette mørket ser vi bare deler av salen idet lyset sveiper veggene og filmlerretets plass. Både kinoen og fyret er et lighthouse; men mens fyret brukes til å trygge navigasjonen langs kysten, rommer det flyktige filmlyset ikke annet enn minner om gode og dårlige kinoopplevelser, som vi også kan navigere mellom. Trinnene i kinosalens gulv er markert med små, blå lys, som om de skulle være bølger; fyret synes å være i drift langs kysten, like forlatt som kinoen nå er. Et par ganger i døgnet høres hvalsang i gatene utenfor; hvalen synger melankolsk om en frihet som stadig begrenses, om lydspor på film, og om fyrlyktens sveip i havets nattemørke. Kinoens storhetstid henger igjen i veggene, som minner vi bare glimtvis kan se når lyset beveger seg i salen.

To av «Nabolagshemmeligheters» kunstverk kommuniserer godt med sine omgivelser, i kinoen i Sandnes og i Stavanger Museum. Kun to av de åtte kunstprosjektene som skulle ha vært noe av det viktigste og beste Stavanger hadde å by på som europeisk kulturhovedstad. Det er åpenbart at resultatet verken står i forhold til innsatsen eller til den oppblåste retorikken fra den ene kuratoren. Reilstad er litteraturviter, og en skal ikke se bort fra at resultatet kunne ha blitt ganske annerledes bedre hvis den ene kuratoren hadde hatt en klarere kunstfaglig bakgrunn, og hvis den andre kuratoren, Svensson, ikke hadde vært en kunstner med betydelige interesser i selv å stille ut sin kunst som det helt sentrale i dette prosjektet. Slik «Nabolagshemmeligheter» nå står, har prosjektet redusert seg selv til musen som fødte en mus.

Ingressbilde: Gitte Villesen, JuJu (White Magic), video, Stavanger Museum. Foto: Trond Borgen.

Comments