Mimring i marginalen

Fin Serck-Hansens utstilling på Henie Onstad Kunsenter får Tommy Olsson til å føle seg som en gammel mann som heller vil røyke pipe og se bildene i en bok.

Depeche Mode fotografert av Fin Serck-HansenNår tenkte jeg sist på det engelske postpunkbandet The Sound? Tenkte jeg noensinne på dem? Jeg gjør det nå i hvert fall, men Spotify har ingenting å by på. Som alltid når jeg plutselig husker ett eller annet viser det seg være småjævlig å finne noe. The Sound. Det er jo et navn man burde huske, men likefullt har det blitt liggende glemt intill jeg så et bilde Fin Serck-Hansen tok av dem på første halvdel av 1980-tallet. Men bortsett fra det går jeg rundt med den gnagende følelsen av at det begynner å gå en viss inflasjon i denne tidsperioden. Selv har jeg i forskjellige sammenhenger måttet tenke tilbake et halvt liv relativt hyppig i det siste, og det som til å begynne med var ganske interessant, har etterhvert utviklet seg til et slags internt regime. En vass stemme i bakhodet insisterer på at jeg burde skaffe meg en mohawk og skrive «Hatefuck» på ryggen. Og det går jo ikke. Eller, det går helt fint, men det ville ikke ha noen særlig effekt bortsett fra at jeg ville bli nektet inngang enda flere steder. Det blir veldig fort en generasjonsgreie, en historieskriving basert på en form for common sense, og en ren tilrettelegging av fakta. Jeg har lenge irritert meg over de slappe bortforklaringene i forhold til hakekorsets tilstedeværelse innenfor den første bølgen av punkrock i 1976-77. Det blir alltid sagt at dette var en barnslig provokasjon, og et fatalt feilgrep man har bedt om unskyldning for i over 30 år. Bullshit.

Slik jeg husker det var vi en gjeng ondskapsfulle snørrunger mellom 13 og 15 – på et nivå var det aldri noen tvil om at vi var nazier hele gjengen. På den andre siden hørte vi samtidig ganske mye på reggae. Swastikaen var i hvert fall resirkulert flere runder, et populærkulturelt signal om tap og et tegn på foreldregenerasjonens dårlige samvittighet, heller enn å være rettet mot en spesiell gruppe. Men tro meg, det kunne skjedd en mye styggere utvikling derfra enn hva som faktisk skjedde. Igjen: vi var veldig slemme barn, alle sammen. Det er feil å skryte på seg en radikal politikk i ettertid.

Fin Serck-Hanssen, Hærverk, Henie Onstad Kunstsenter, 1980.

Ikke at noe av dette har noe særlig med denne utstillingen å gjøre, bortsett fra en vag kobling i at det er en god del punkikoner tilstede i disse bildene, men jeg har grublet en god del over dette i det siste. Og det er lov å gi sin egen versjon av ting – dette er overhodet ikke en kritisk bemerking i forhold til fotografiene til Seck-Hansen – som er helt på bølgelengde med sin tid, i det han konsekvent har banet seg vei, gjennom til tider ekstatiske publikumsmasser, frem til scenekanten for å komme nært nok, for så å trykke på utløseren i et avgjørende øyeblikk. En mer enn habil fotograf altså, og like punk i den direkte fremgangsmåten som de gestalter som dukker opp og forsvinner i disse bildene. Det er blant annet blitt gitt en god del oppmerksomhet til noen veldig tidlige bilder av Depeche Mode, som på denne tiden så vidt hadde kommet i puberteten. Vel, noen av oss husker jo nettopp dette; at de gjøkene der var drittunger med casiosynther og trommemaskin. Noe som kunne få det til å ulme innenfor den fraksjon tenåringer som på denne tiden insisterte på autentisitet og ekte instrumenter.

Fin Serck-Hanssen, Iggy Pop, Rockefeller, 1986.

Men der jeg sitter nå, med disse bildene mellom to permer, ledsaget av en mengde lesverdige tekster, blant annet av Peter Amdam og Ole Robert Sunde, kan jeg ikke annet enn å tenke at det er boken som er det naturlige mediet for disse bildene. Som utstilling er den ikke veldig utfordrende; det dokumentariske er understreket kraftig nok; alle bilder er i samme størrelse, plassert ved siden av hverandre gjennom to saler. Greit nok, men jeg tar meg i å tenke at de jo ikke nødvendigvis må ha den samme størrelsen. Noen av de kunne dessuten med fordel ha blitt blåst opp i et mer intimiderende format, som for eksempel dette vanvittige hundredels sekund av evigheten der en toppløs Anne Grete Preus holder seg fast i en gitarhals med blikket matter-of-factly rett inn i objektivet. Et bilde med så mange lag av tenkt betydning at det makter å bevege seg forbi det strengt dokumentariske og lande et sted rett ved inngangen til det kollektivt ubevisste. Men som det står nå, der en viljeløs skoleklasse valser rundt i lokalene med oppgitt blikk – og jeg tenker de vil vokse opp til intenst å hate punkrock for mange år fremover – så er det ikke så kult, som utstilling. Boken, derimot, er eksepsjonelt god. Pussig kanskje, men det er nå blitt sånn. Jeg har begynt å tvile på relevansen av disse tingene utenfor den lukkede verden av aldrende punkarkivarer, som jeg selv er en del av, og eldre menn som røyker pipe liker jo å lene seg tilbake med en god bok. Det er for jævlig.

Comments