David Lynch

David Lynch

Fondation Cartier, Paris
3. March - 27. May 2007
Review 21.05.07

Lufta brenner

Mest interessant i David Lynch’s pågående retrospektiv i Paris er hans collager og små tegninger på alt fra visittkort til manuskriptskisser. De store maleriene, der filmskaperen bredbeint trer inn i den modernistiske maleri-tradisjonen engasjerer ikke på samme måte.
(Teksten finnes også på engelsk.)


David Lynch, skaperen av Eraserhead og Mulholland Drive, svoren meditatør, en gang tilhenger av Ronald Reagan og vår tids kanskje mest nyskapende og innflytelsesrike filmskaper, viser nå for første gang sine arbeider som billedkunstner – malerier, tegninger og fotografier – i fullt retrospektiv. Utstillingen, som finner sted i Fondation Cartier i Paris, følger Lynch’s utvikling som billedkunstner fra det sene femtitallet til i dag. Tittelen – The Air is on Fire – har mange anknytningspunkter. En referanse er hans egen film Twin Peaks: Fire Walk With Me fra 1992, en annen er virkningen av Vakuum-bomben (også kjent som termobariske eksplosiver), som setter fyr på luften og brenner opp ofrene sine fra både utsiden og innsiden. Dette er ikke tilfeldig, Vold er i alle dens former et hovedtema for kunsten til Lynch, og slik er utstillingen tett forbundet med filmene hans. Den er mørk og foruroligende, men likevel ikke fullt så visuelt avhengighetsskapende som enkelte av dem. Som maler trer Lynch bredbeint inn i en modernistisk tradisjon – særlig den ekspresjonistiske, med enkelte anstrøk av surrealisme og dada.

David Lynch, Do You Want to Know What I Really Think?, 2005.

 

David Lynch, Distorted Nude, Udatert.

 

David Lynch, Snowmen, 1990.

Selv om de store lerretene understreker kunstnerens status som «mester» er det kanskje dette tradisjonelle formatet som holder betrakteren på en viss avstand. Utstillingens beste del finner sted i museets kjeller, der tegningene og fotografiene til Lynch er stilt ut. Mest interessante og gjennomførte er hans arbeider på papir, fordi betrakteren her kan få et glimt av kunstnerens dagligliv som «en annen» – i dette tilfellet en filmskaper. (At publikum trekkes til utstillingen nettopp på grunn av kunstnerens filmatiske renommé understreker dette poenget). Mens en maler arbeider alene, imøtegår seg selv og forsøker å avsløre sin egen oppriktighet, er en filmskapers arbeid på mange måter et kollektivt foretak. Det krever et minimum av åpenhet og evne til å avpasses av andre synspunkter. Filmskaperens arbeid er også mer forgjengelig. Tilfeldige tegninger på den første skissen til Blue Velvet-manuskriptet, kruseduller og figurer tegnet med kulepenn på visittkortene til studiosjefer, post-it-lapper og notatblokker med telefonnumrene til folk han har jobbet med, på konvolutter og alt Lynch kan få fingrene i; alle omhyggelig innsamlet i et avsindig forsøk på å holde fast ved de flyktigste bekreftelser av livet: både her på jorden og i Hollywood. Dette forsøket er en logisk fremvekst av verdensbildet Lynch opererer med: fullt av frykt og fremmedgjøring, helt tømt for orden og strenge hierarkier.

Tegningene følges av fotografier, hvorav de mest minneverdige er bilder av snømenn i forstadshager, alle i forskjellig grad av oppløsning. Mens betrakteren går videre, blir synet mer urovekkende: neste fase av den mentale opprakningen til Lynch er en serie bilder av vansirede kvinnekropper, satt sammen av erotiske fotografier fra begynnelsen av forrige århundre. Arbeidene ligner både på collagene som kjennetegnet dada-kunsten og om det kunstneriske arbeidet til en sinnslidende fra lukket avdeling. Utstillingen avsluttes med en installasjon laget etter en liten tegning – ikke mer enn 105 cm – av et interiør. To dører gir deg et valg om hvor du skal gå, men valget er et bedrag, begge leder til det samme kjellerrommet på Fondation Cartier. Uansett hvilken vei du tar, vil du ende opp på samme sted. Dette kan være meldingen som avslutter den solipsistiske visjonen til David Lynch – umulig, men samtidig profetisk.

Engelsk versjon The Air is on Fire

  1. Comment from Ketil Nergaard

    Sean O’Hagan intervjuer David Lynch i sammenheng med utstillingen, i Le Monde Diplomatique:

    «Hvem visste vel at den originale filmskaperen David Lynch også var en produktiv billedkunstner? Nylig åpnet en retrospektiv utstilling over hans arbeider i Paris. I de siste årene har Lynch malt flere
    serier med marerittaktige landskaper, befolket med vage skikkelser i ugjennomtrengelige,
    dystre omgivelser. Men er maleri og film nesten to motstridende prosesser?»
    (Sean O’Hagan er journalist i den engelske ukeavisen The Observer.)

    Forvridd nakenhet, Sean O’Hagan, Le Monde Diplomatique, 02.04.07

  2. Comment from Ketil Nergaard

    Teksten finnes nå også på engelsk: The Air is on Fire

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!