Livsglede i antibiotikaens tid

Fem og en halv time ut i forestillingen er vi ni stykker igjen i salen.

Fem og en halv time ut i forestillingen er vi ni stykker igjen i salen. Resten av publikum har forlatt oss, etter hvert som Osvalds fremskridende hjernebløthet har etset vekk stadig større deler av det som en gang var dramaturgien. Vi har akkurat fått servert en forfallen Regine Engstrand. Innsmurt med kake, blod og avføring, lapdanser hun med en champagneflaske i rompa til tonene av Joe Le Taxi, mens regissøren skriker at «Dette er bare første akt. Det er langt igjen, for vi skal til solen».


Stormannsgalskap er et av symptomene på syfilis som har nådd tredje stadium. Amerikanske kvasihistorikere har forsøkt å bekrefte ryktene om at Hitler ble smittet av denne sykdommen, da han som ung akvarellmaler levde livet på rosenrøde juggelstier i Wien, og hadde en femminuttersaffære med en jødisk prostituert. Om det stemmer, at hele andre verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde brukt kondom, vet jeg ikke. Men sikkert er det at Charles Baudelaire fikk sykdommen i sin tid, Franz Schubert hadde den og ikke minst teaterguden Antonin Artuad, sammen med omtrent femten prosent av Europas befolkning på begynnelsen av det tyvende århundret. Hva denne sykdommen, særlig kombinert med en latent genialitet, har hatt å si for vår kulturhistorie, skal ikke skattes ringe. Den har i hvert fall forsterket myten om den gale kunstneren, som jo er så umoderne i vår tid. For penicillinen kom på markedet etter andre verdenskrig og satte en stopper for epidemien, omtrent samtidig med at systematiseringen av teaterutdannelsen i Norge fant sted. Skuespillerelevene ble utdannet til å mestre den psykologiske realismen på scenen, og sammen med den allerede godt befestede stivbeintheten i norsk teater, løselig kalt «Ibsentradisjonen», dannet det grunnlaget for den kunsteriske praksisen som utæves ved norske teaterinstitusjoner i dag.

Vegard Vinge/Ida Müller, Gengangere. Foto: Nina Magnus

Da fjorårets Ibsenfeiring nådde sitt klimaks med festival tre uker til ende, gikk vi pliktskyldige og så Nora som karrierelesbe, Peer Gynt som stand-up komiker og Hedda Gabler som fange i et multikulturelt blandingsekteskap. Ibsen ble rocka opp med spenstige regigrep her og der, men følelsen av avmakt ovenfor disse. (stort sett), impotente forsøkene på aktualisering, grep de av oss som stadig håpet at det skulle komme noe som kunne befri oss fra den likegyldige applauderingen. Noe som gjorde at man ikke hele tiden satt med følelsen av at det hadde vært bedre å lese boka. (Og boka hadde vi jo alt lest, så hvorfor i det hele tatt bry seg?)

Så ble jesusbarnet født, i kjelleren på Hausmania, for det var ikke plass til dem i herberget. Regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müller slo beina under omtrent alt vi i teatermenigheten hadde sett. Med sidekickfestivalen off-off-off på Grusomhetens Teater ga de oss en splatter/marionette/maratonversjon av Et dukkehjem. De dekonstruerte merkevaren Ibsen og viste oss sannheten om Norge, om oss selv, med en visualitet som var så sjokkerende poetisk og hysterisk kvalmende, at vi fikk følelsen av at ingenting skulle bli som før. Først og fremst var det en oppvåkning, en teatral fest, som plukket istykker enhver «fortolkning» av Ibsen, og som sprettet opp og viste oss innsiden av dramatikkens innvoller. Ikke gjennom påstander, men gjennom en serievoldekt av tilskuerens netthinner fikk plutselig Ibsen den oppreisningen han fortjente, etter i årevis å ha stått som mosegrodd statuelakei utenfor Nationaltheatret og skuet trist utover fredagsfyllas solar plexus. Det var derfor gledelig å få servert nyheten om at Vinge/Müller ville komme med en oppfølger, denne gangen co-produsert av Black Box Teater. ,

I off-off-off Ibsenfestivalens andre kapittel er prosjektet å låse oss ut fra middelmådighetens nøtteskall, befri oss fra normalitetens høflige lavpannethet gjennom å smitte oss med syfilis. Forestillingen Gengangere settes opp av stykkets hovedperson, Osvald Alving, som spilles av regissør Vinge. Han står bak publikum og minner om Konstantin, i Tjekhovs skuespill Måken, som forsøker å vekke mors kjærlighet gjennom å sette opp et eksperimentelt teaterstykke. Osvald er nervøs. Ikke rart, for han har lovet oss et Gesamtkunstwerk som skal bringe oss til den endelige forløsning. Teppet går opp og det viser seg at Osvald har talent. Han har trukket ut den absolutte essensen av hva dette overkjente stykket dreier seg om, og han har forelsket seg i det japanske no-teaterets stilisme.

Vegard Vinge/Ida Müller, Gengangere. Foto: Nina Magnus

De første timene går uendelig sakte. Alle scenene repeteres, det er som å bla frem og tilbake i en levende billedbok, rikt fargelagt i scenograf Ida Müllers sukkertøysøte Kardemommebyestetikk. Skuespillerne bærer masker gjennom hele forestillingen; Fru Alvings ligner Artuds fordreide skjønnhet slik han så ut på sykeleiet, Osvald ser ut som Titten Tei krysset med åttitallskrekkikonet Chucky, mens Snekker Engstrand fremstår som en afrikansk Kalle Klovn. Selv om kun et minimum av teksten er med, er historien tydelig nok fortalt; tyngdepunktet ligger på Osvalds sykdom og angst for klam, norsk stueluft. Vi følger sykdomsforløpet, fra litt uskyldig hudkløe på badet, til at Osvald trygler moren om dødshjelpen. Utmattelsesstrategien som ligger i å dvele så lenge ved hvert øyeblikk gjør dessverre at publikum innimellom faller av lasset; av og til kan man ønske seg en litt mer edruelig timing, men det er egentlig en bagatell. For døgnet skrider frem med baderomsærender, med nydelige romantiske øyeblikk av ubevisst søskenkjærlighet mellom Osvald og Regine, og med Engstrands stadige slit for å skape et minnesmerke over mannen som har fratatt ham all livsære. Etter hvert som Osvalds fysiske tilstand forverres, skyggelegges også omgivelsene. Det alvingske gods går fra å være passe klaustrofobisk til å bli det mest makabre, incestuøse, fortapte fengsel du kan tenke deg. Mor må pleie sønn, og hun skifter bæsjebleiene hans med en ubehagelig triumferende andakt; hun er mor til et spedbarn igjen. Müller spiller teateret-i-teaterets Osvald og den rørende lille skikkelsen vekker følelser av alle slag.

Osvalds primalskrik forblir ubesvart og han hevner seg ved å ta livet av hele nabolaget, pompøst tonesatt av Bach. Det er ketsjupblod overalt og Osvald ligger angstbevrende i sengen sin når Armageddon settes i gang; Kammerherre Alving står opp fra de døde og resten av karakterene kommer tilbake som kannibalistiske Zombier og fortærer ham, kroppsdel for kroppsdel. Scenografien rives i stykker og alt går i oppløsning; men som i en gjennomsnittlig forståelig Lynch-film er de alle samlet til en liten teaterdebatt på kjøkkenet, bare sekunder etter. Og her siteres flere av norsk kulturlivs frontaktører; Regines replikker er for eksempel stjålet fra uttalelser den nye Operasjefen kom med da han ble intervjuet av Morgenbladet nylig: «Jeg er så lei av å gå i teateret i Tyskland og kjede meg. Disse instruktørene er alle elskelige middelklassegutter som forsøker å sjokkere (…) Det søppelet de viser frem kommer ikke i nærheten av hva jeg har sett i virkeligheten». Slik blottlegger også Vinge forestillingens egen akilleshel, ved å formulere våre fordommer før vi er i stand til å gjøre det selv. For ja, det kan jo tenkes at noen vil avfeie dette som rent oppvigleri. Her i landet er vi jo raske til å kategorisere ting som «Sjokk og sex for provokasjonens skyld». En annen historisk påminnelse om hvor vi befinner oss, sniker seg inn i stykket, gjennom et brev til Osvald, signert «Din far, Jens B». Brevet var opprinnelig skrevet til Eugenio Barba, som forsøkte å starte Odinteateret i Oslo på midten av 60-tallet, et forsøk som ble kvalt ved fødselen og har blitt stående som selve skrekkeksempelet på feilslått kulturpolitikk i Norge. Brevet er skrevet i frustrasjon over det hykleriet som råder i landet vårt, og spesielt i den lille, skitne andedammen de kaller «Teaterlivet» ; der blir alt som lukter av visjoner, idealisme og egenrådighet slått ned på, skriver den rasende Bjørneboe.

Vegard Vinge/Ida Müller, Gengangere. Foto: Nina Magnus

Etter Osvalds død og scenografiens sammenbrudd, starter en ny fase av forestillingen hvor regissør Vinge/Osvald tar over showet. Han dirigerer skuespillere, lys og lyd gjennom en patosfylt reise, hvor han iscenesetter en lykkelig barndom mens han skriker «Det var ikke en pipe, far» og maler solen på gulvet med en malekost stukket illustrativt opp i bakenden. Metanivåene er etter hvert så komplekse at det er vanskelig å si om det at Vinge stadig påminner oss om at det som skjer på scenen også skjedde på søttitallet, men at han selv har fullmakt til å gjøre hva han vil, er ment som et reelt forsvar for valg av virkemidler eller en parodi på et forsvar; uansett er det litt trettende, for forestillingen trenger det så visst ikke. Den er likevel etablert som et overflødighetshorn av et surrealistisk teaterfyrverkeri, med sceniske ideer som jeg er sikker på at Vinge kan ta Copyright på. Som når den flyvende hollender kommer ut fra røykmaskintåka med Kammerherren ved roret og Leif Juster på full guffe; Disney kan pøse på med digitale effekter i Pirates of the Carribean 3, men bedre enn dette blir det neppe. Eller som når det viser seg at Snekker Engstrand er en utmerket tenoroperasanger og fremfører sanger fra Schuberts Winterreise, og det oppstår noe nesten okkult rundt den mystiske pianisten som plutselig har dukket opp i maske, kjole og snipp. Forestillingen byr i det hele tatt på et vell av filmatiske og popkulturelle referanser, musikalsk og visuell intertekstualitet som skyter mot alt mellom Paul McCarthy og Foucault, Grieg og A-ha, Cannibal Ferox og bjørnen Colargol.

Gjennom forestillingens postludium truer regissøren sitt publikum med syfilis. Og det er uunngåelig; tilslutt henter han et spyleapparat med dråpesmitte; vi skal sprayes. Og vi tar imot, for når Vinge krabber rundt og mumler «Det er så mørkt her, Far, alle har gått, kulturrådet har gått, det er så trangt, lite og mørkt her», så opplever vi angsten fysisk. Vi vil også ha solen. Problemet er at sykdommen har en inkubasjonstid på 2-4 uker, så når vi blir oppfordret og tilslutt tvunget til å bryte den fjerde veggen, ved at Vinge legger seg ned som en trassig treåring og nekter å gå videre i forestilling før noen, bokstavelig talt, har gitt ham den siste håndsrekningen, er vi fortsatt så normalt friske at det kjennes litt ubehagelig.

Hjelp,-jeg-måtte-bli-med-i-forestillingen-mentaliteten er så sterkt tilstede at det tar flere minutter før en modig anmelder, (ikke meg, nei!), hjelper ham opp. Vi er ikke trent for den slags spontane uttrykk for livsglede i teateret. Vi er vant til å åpne pastillesker lydløst i smug. Det virker som om forestillingens idealforhold mellom publikum/utøvere er gruppesex, mens det den i virkeligheten får, er skremte blikk. Uansett; nå bærer vi smitten i oss, og om en tid vil den forhåpentligvis spre seg videre, og vise seg i rendyrkede, egenartede, personlige, visjonære, teatrale og fandenivolske former og uttrykk for kjærlighet til kunsten, og annen galskap.

Comments (4)

Comments are closed.

  • Et Dukkehjem spilles på METEOR (Bergen) 19.-20.oktober


  • Jeps, det var fingeren i øyet. Fantastisk opplevelse. Har mest lyst til å se den igjen, selv om jeg kjedet meg jævlig til tider. Det var en lang reise gjennom kjedsomhetens rike hvor øyet ble skåret i og tiden gikk av ledd. Jeg kom ut som sprell levende og totalt utmattet. for en type, skulle gitt minst en finger for å se et dukkehjem.


  • Utrolig levende og god anmeldelse. Jeg ble overveldet – selv om jeg ikke har sett den!


  • Ja, denne anmeldelsen brang tilbake mange stemninger og bilder fra forestillingen. Jeg blir fremdeles overveldet, på en deilig måte, når jeg tenker på den. Et must for alle kunstinteresserte!