Den britiske kunstneren Julian Opies utstilling på Galleri MGM er både en forfriskende lek og en reflektert betraktning i maleriets utvidete felt.
Siden 60-tallets sjangeroverskridelser har det blitt stilt spørsmål ved maleriets stilling. Det har bl.a. blitt hevdet at maleriet i dag eksisterer i en form for «kritisk limbo». Denne stadige problematiseringen av maleriet har fått noe forutsigbart over seg. Graden av teoretisering har nærmest blitt en indikator for hvorvidt et verk er interessant eller ikke. I Julian Opies tematiske og formale gjenbruk av romantikk, modernisme, popkunst og reklame foregår det tilsynelatende ingen slik problematisering. Dette gjør ikke hans prosjekt svakere, snarere tvert imot. Mangelen på ironisk distansering er befriende. Hans bilder er mangfoldige og reflekterte, til tross for at de synes uanfektet av maleriets problematiske stilling.
Kvinnekropp og kunsthistorie
Utstillingen på MGM spenner over tre klassiske motivsjangre – kvinnekroppen, portrettet og landskapet. Den første gruppen arbeider henviser åpenbart til kvinneakten som sentralt motiv gjennom kunsthistorien, men her gjort med andre midler. I den data-animerte videoen Suzanne walking 1 (2005) ser vi et utsnitt av den kvinnelige figuren i en evig repeterende bevegelse, fra brystene til lårene, skrått bakfra. Figuren er sensuell, bevegelig, forførende og gjentagelsen gir den et intensivert uttrykk hvor man blir sittende å vente på at noe skal skje. Bildene i serien Sara gets undressed (2005) som er laget av innfelte sorte og hvite akrylformer og This is Kira (silketrykk på ensfargede treplater) viser en helt naken kvinnefigur som er i ferd med å ta av eller på klærne. Den sistnevnte serien har både humor og varme på tross av sin computeraktige og distanserte kjølighet.
I Opies fokus på kroppen er hodet og ansiktet fraværende eller kun antydet av en rund sirkel. På den måten understrekes kvinnefigurenes objektkarakter. Det manglende eller bortvendte blikket i kvinneportrettene innbyr til nærgående og uhindret granskning for et typisk mannlig definert blikk. Det forenklede og stiliserte ved figurene som gjør at de kan minne om ferdiglagede klisjeer og symboler, synes ytterligere å understreke denne vare- og objektkarakteren. I den averotiserte og kjølige karakteren ligger det samtidig en dobbelthet hvor den kvinnelige figuren unndrar seg den tradisjonelle posisjonen som erotisk objekt for det mannlige blikket. En annen ting er at den distanserte tilnærmingen står i kontrast til de navngitte personene i bildenes titler. Dette antyder et personlig element og en tilstedeværelse av de virkelige modellene.
Landskapet som kommentar
Våren 2004 gjorde Opie en biltur fra Stockholm til Stavanger. Underveis tok han en serie foto som ble forlegg for landskapsbildene på utstillingen, tre malerier og en video som vises på LCD-skjerm. Det opprinnelige fotografiske utgangspunktet er her blitt transformert til et dekorativt flatemaleri som kan knyttes til den abstrahering og forenkling man finner både i klassisk moderne maleri og minimalisme. Titlene består av korte tekster med tanker fra reisen som kan betraktes som små dagboknotater: «No other cars were around as the road levelled out on the top of the mountain range. It looked as if the road was hardly ever used. Posts were pushed into the ground on either side of the single track and the many small lakes I passed were all frozen over. It was desolate and charmless.» osv. Sollyset glimrer med sitt fravær i det som nærmest virker som en eviglang gråværsdag. Likevel er bildenes klare linjer både tiltrekkende og spennende. Er Norge et sted hvor tiden står stille og alt liv har forstummet?
Bildene referer ikke minst til det nasjonalromantiske landskapsmaleriet i Norge kjennetegnet av dramatiske fjell, dype daler og langstrakte vidder. De romantisk kodete motivene står i sterk kontrast til den maskinelle fargeoverføringen på nylon. Fargene er også veldig duse, kjølige og avmålte i motsetning til hans portretter og kvinneskildringer. Mennesker og annet levende liv er effektivt utelatt slik at enhver bevegelse unngåes (med unntak av ringer i et vann). Naturen er uberørt. Samtidig kan bildene av fjell som speiler seg i et vann minne om rorschachtester og assosiere til et indre psykologisk landskap. Flere av motivene i videoen gjenkaller for øvrig Munchs besjelede maleri Stemmen fra 1893. Landskapet som noe betagende er her fremstilt kaldt, distansert og undersøkende. Motivene blir nærmest oppløst til dekorative mønstre på en flate, tilsynelatende i tråd med Greenbergs teori om det modernistiske maleriets flatekarakter. De eksisterer i et spenningsfelt mellom det romantiske landskapsmaleriets følelsesmessige appell og modernismens vekt på maleriets formale egenskaper.
Landskapet blir her redusert til en idé som presenteres gjennom forskjellige aspekter og vinklinger av motivet. Opie synes konsekvent i sin «anything goes» holdning. På den ene siden analyserer og kommenterer han maleriet, mens han på den andre siden uanfektet og liketil betjener seg av dets forskjellige teknikker og muligheter. Denne tilnærmingen inneholder et tvetydig dobbeltspill som gir verkene dybde og nerve.
Portretter og populærkultur
Opies vinylportretter består av enkle og stiliserte former med få og sterke farger. Det er fascinerende å se at portrettene som refererer til spesifikke personer på det viset får et allment og generisk preg. Ansiktstrekkene er tegnet med enkle og nærmest naivistiske prikker og streker (som øyne, nese, munn). Variasjoner innenfor disse elementene, samt forskjeller i hår, briller og klær, skiller portrettene fra hverandre. De er montert som applikasjoner og strukket ut på blindramme. Ansiktenes uskyldighet og naivitet bringer varme inn i motivene. De er rett og slett veldig fine. Det animerte videoportrettet av Monique (This is Monique, 2005) er en trendy, urban kvinne i den «lille sorte» med dyp utringing som hever øyenbrynene, blunker og flørter med publikum.
De forenklede motivene knytter an til tegneserie, reklame og design – i tråd med postmodernismens forkjærlighet for urene disipliner og stilblanding. Her er det ingen klare mediale grenser. Med sitt høyst kommersielle portrett av bandet Blur og design av deres album Best of Blur, fremstår han også som pop-kunstner i virkelig forstand. Opie klarer etter min mening samtidig å balansere dette og unngå at verkene blir rene klisjeer. Opies maleriske undersøkelser fremstår som en slags eksperimenter som etterlater en følelse av tvil i betrakteren. Samtidig bringer han med seg tradisjonen i sin bruk av kunsthistorien. Denne dobbeltheten av referanse til kunsthistorien sammen med hybridiseringen av teknikker, gjør hans kunst bemerkelsesverdig. I dette ligger det en uanfektet tilnærming til maleriet hvor det er rom for refleksjon uten at det av den grunn er snakk om et kritisk metamaleri. På den måten lar han diskusjonen være åpen og uavsluttet på en måte som kjennes forfriskende.
