Intervensjoner på gateplan

Tou Works 1: Pedersgata, Stavanger 12 – 14 juni, 2008
Kunstnere: Annie Sprinkle, Elizabeth Stephens, Christian Gauss, Moritz Groba, Elaine Kordys, Kjetil Røed, Mariela Limerutti, Simona Ferrari, Trond Kasper Mikkelsen, Sigrun Vik Olsen, Helge Olav Øksendal, Ingouf Vincent, Mona Orstad Hansen, Torunn Larsen, Nils-Thomas Økland, Rune Aase

Tou Works 1 i Stavanger var et svært vellykket eksempel på hvordan relasjonell kunst kan virke i nærmiljøet.

Var det noen som nevnte relasjonell estetikk? I Stavanger har Pedersgata nettopp vært en arena for ulike former for kunst som intervenerer midt i gaten, der folk bor og handler, arbeider, kjører og går. Pedersgata går fra sentrum og inn i østre bydel og har en blanding av butikker, forretningsdrift av annen sort og bolighus – mange av dem nokså nedslitt. Fra Tou Scene springer kunstproduksjonen Tou Works, denne gang med Anne-Marte Eidseth Rygh og Johanna Tuukkanen som kuratorer, og Geir Lindahl som produsent. De har organisert 16 kunstnere, arkitekter og teoretikere fra flere land, som aktivt grep inn i gatens liv og struktur. Prosjektet, som ble støttet av Stavanger2008, var et svært vellykket eksempel på hvordan relasjonell kunst kan virke i nærmiljøet.

Mona Orstad Hansen og Torunn Larsen, Grasrot. Foto: Trond Borgen.

Hva er byutvikling? Spørsmålet diskuteres heftig i Stavanger, en kulturhovedstad hvor myndighetene glatt vil rive gammel bebyggelse på Nytorget ved Pedersgata, for å lage parkeringsanlegg. Er det raseringen av gamle hus som er byutvikling? Eller ligger denne utviklingen i serien med voldtekter begått i dette området siste halvår? I Stavanger som en utrygg by å ferdes i? Britiske Elaine Kordys er en kunstner som tar på seg frelserens rolle – ikke i metafysisk forstand, men på mikroplanet, i de nære, mellommenneskelige forhold. Hun går opp og ned Pedersgata, snakker med beboerne, allierer seg med natteravnene, flytter på bosspann som kan være fristende for eventuelle pyromaner. Som en skytsengel fører hun kunsten inn i hverdagen til folk flest, gjennom en prosess som dels skaper, dels avdekker sosiale relasjoner. Pedersgata er lang, med et sosialt gap fra St. Petri kirke og nybygget til Stavanger Aftenblad i den ene enden, til små, gamle arbeiderboliger helt inne i øst. Kordys binder gaten sammen med sin nesten umerkelige intervensjon.

Binder sammen gaten og folkene der gjør også kunstnergruppen SVOP/T (2006), som består av italienske Simona Ferrari og norske Trond Kasper Mikkelsen og Sigrun Vik Olsen. De opererer bl.a. en Pedi cab, en sykkeldrosje som frakter folk mellom Nytorget og Tou Scene. Pedalkraften er et alternativ til bilene, et symbolsk forslag til en renere by, men sykkeldrosjen er også et dobbelt visuelt innslag: Et uvanlig framkomstmiddel i gatetrafikken, og en mulighet for den som lar seg transportere til å se seg om i rolig tempo. De mobile stoppestedene er lett absurde: Man kjøper en prestekrage i papir og setter den rundt halsen – så vil sykkeldrosjen stanse hvor enn du står langs gaten. Drømmen må være en bilfri gate og hundrevis av prestekragebærende mennesker som venter langs gaten, uten noen tidsklemme.

Vekk med bilene! sier Mona Orstad Hansen og Torunn Larsen, enda tydeligere. De har laget et gresskledt landskap av en parkeringsplass på Nytorget, som en protest mot kommunens store parkeringshus-planer her. En grønn lunge i byen, et alternativ. Men vi vet jo at dette skjer på myndighetenes nåde, og at det er av begrenset varighet. Derfor er det desto viktigere å få gresset til å gro nå i sommer, slik at det vil oppleves som vandalisme og skjending når kommunen igjen krever sin parkeringsplass åpnet senere i sommer.

Christian Gauss og Moritz Groba, skulptur i Pedersgata. Foto: Trond Borgen.

Ja, det var noen som nevnte relasjonell estetikk. For dette er eksempler på en relasjonell kunst som borer seg inn i en gates daglige liv, involverer menneskene som bor og ferdes der, henter fram ulike sosiale relasjoner. Metodene og virkemidlene er ikke revolusjonerende eller drastiske, ikke særlig nyskapende eller spesielt originale. Men relasjonell kunst dreier seg jo nettopp først og fremst om kommunikasjon, på en mer direkte måte og gjennom andre sosiale prosesser enn dem vi normalt finner i gallerier og museer. Det er her dette prosjektet lykkes så godt, for kunstnerne setter i spill ulike former for direkte kommunikasjon som gir mening både for dem som gaten tilhører, og dem som besøker den for å oppleve dette kunstprosjektet.

De tyske arkitektene Christian Gauss og Moritz Groba ville teste den norske dugnadsånden; de involverte lokalbefolkningen i byggingen av to skulpturer – den ene er satt opp i et boligområde, den andre i et industriområde. Med sine skarpe farger stikker de seg straks ut som fremmedlegemer, som intervensjoner her. De er likevel integrert i lokalmiljøet nettopp fordi det er beboerne som har vært med å forme og skape dem. Det lokale identiteten er utvidet med disse skulpturene.

Nils-Thomas Økland og Rune Aase, mobil skulptur i Pedersgata. Foto: Trond Borgen.

Nils-Thomas Økland og Rune Aase representerer en annen måte å bruke skulpturen på: Kunstner og ingeniør samarbeider om en mobil skulptur – mobil i den forstand at den blir flyttet fra ett hus til et annet, én gang i døgnet. Skulpturen ligner på en slags science fiction-konstruksjon som henger høyt på et hushjørne; en gullfisk svømmer rundt i en gullfiskbolle som er en del av skulpturen. Det er som om livet på jorden må reddes gjennom en heroisk, utopisk handling, en komplisert konstruksjon høyt hevet over bakken. Men bortsett fra at jeg opplever dette hushjørnet på en ny måte, er det nok denne kunsten som ligger fjernest fra det tydelig relasjonelle perspektivet som står så sterkt i resten av prosjektet.

Helge Olav Øksendal og Ingouf Vincent, lydinstallasjon i det gamle pissoiret på Nytorget. Foto: Trond Borgen.

Gatens lyder er bevart og bearbeidet i en komposisjon laget av Helge Olav Øksendal og franske Ingouf Vincent. De har samplet lyder fra gatens hverdagsliv – og de stiller disse lydene ut på et ganske spesielt sted: Et rom som nok har vært hemmelig og ukjent for de fleste gjennom mange år, siden det ble stengt omkring 1970: Pissoaret som er bygget inn i bakken på Nytorget. Gjennomstrømningen av vann og urin er for lengst historie, men rommet får nå nytt liv ved gjennomstrømningen av gatens mange lyder – det er livet i gaten som er bevart, uterommet som hentes inn, så vi kan lytte og høre gaten på en ny måte.

De amerikanske performancekunstnerne Annie Sprinkle og Elizabeth Stephens laget sex-klinikk ved Pedersgatas pornobutikk, og holdt performance-foredrag på Tou Scene. Med Sprinkles fortid som prostituert og pornomodell (”jeg har ligget med 3.500 menn”) fikk hun straks Kvinnegruppen Ottar på nakken, med demonstrasjon utenfor sex-klinikken og sinte leserbrev i avisen. M.a.o. et godt eksempel på hvordan relasjonell kunst både kan avdekke og skape bestemte sosiale relasjoner. At Sprinkle har betydelig erfaring innen det sex- og erotikk-feltet hun arbeider innenfor, kan umulig være diskvalifiserende – ellers priser man jo nettopp den lange og dype erfaring innen det temaet man arbeider med som en solid kvalifikasjon, også for kunstnere.

Mariela Limerutti, gravering i fortau i Pedersgata. Foto: Trond Borgen.

Selv om dette prosjektet bare varte i tre dager, blir noe stående igjen, på permanent basis: Argentinske Mariela Limerutti har, sammen med et par assistenter, gravert inn i fortauets steinheller tegninger av en del av Pedersgatas hus. Rett foran huset finner vi en tegning av det, som om avbildningen, på enkel voodoo-vis skulle ha en magisk kraft som beskytter huset. Flere av disse husene er rivnings- eller ombyggingstruet, og Limeruttis tegninger vil, i framtiden, virke som en slags tidskapsler hvor bygningene er bevart, selv om de ikke lenger finnes. Jeg stanser opp foran de husene som har fått sine tegninger i fortauet, og barndommens minner aktiveres, fra den gang i et fjernt land som heter fortiden, da jeg ofte gitt forbi disse husene og menneskene som bodde og virket der. Tegningene fungerer som et slags brennpunkt for disse små fragmentene av byens historie, og for min erindring av dem.

Kunstkritiker Kjetil Røed deltok som observatør og omvisningsguide, som en del av prosjektet. Han vil dokumentere hele prosessen, som deltaker innenfra.

Noe av det beste med dette kunstprosjektet var spaserturene langs gaten, organisert av Tou Works: Kunstnerne selv viste rundt, for alle som møtte opp; publikum kunne velge blant en rekke tidspunkt med ulike guider for omvisningen. Det som da oppsto, var en dialog mellom publikum og omvisere, og med flere av kunstnere vi møtte på vår vei – noen ganger også med dem som bor og arbeider her: Flere ulike grupper av gatens brukere møtes i sosiale og estetiske relasjoner som der og da både bevarer og endrer gaten og livet der. Noen har intervenert, og gaten er ikke lenger helt den samme. Den relasjonelle kunsten har endelig fått fine vilkår også i Stavanger, takket være godt forarbeid av kuratorene, som har klart å finne fram til kunstnere som kan skape interessante relasjoner i en gate som vi ellers her i Stavanger bare tar for gitt og knapt enser.