Anti-biennalen i Bergen 2010

Antologien The Biennial Reader er et svar på ambisjonene om å etablere en biennale i Bergen. Det er blitt en imponerende «anti-biennale» – en kritisk gjennomgang av biennalen som fenomen.

The Biennial Reader, Redigert av Elena Filipovic, Marieke van Hal og Solveig Øvstebø, Bergen Kunsthall/Hatje Cantz, 2010. Foto: Grandpeople as.

Det er et imponerende stykke arbeid de tre redaktørene Solveig Øvstebø, Elena Filipovic og Marieke van Hal har lagt inn i dette prosjektet. Den omfattende antologien The Biennial Reader er det andre prosjektet om biennaler etter seminaret To Biennial or Not to Biennial? ved Bergen Kunsthall i 2009. Både seminaret og publikasjonen er et resultat av at Bergen Kommunes ønsker å etablere en ny biennale i byen. I den anledning så Bergen Kunsthall behovet for en kritisk gjennomgang av biennalen som fenomen.

Fungerer biennalene i dag slik de er ment, som et alternativ til museet? Og som verktøy for produksjon av kunnskap og debatt? Eller representerer de bare et format som viderefører en aggressiv markedskapitalisme der lettbent underholdning og lokal omdømmebygging står sentralt?

Allerede i kapittelinndelingen blir det tydelig at redaktørene ønsker å bidra til realiseringen av biennaler som potensielt sted for kunnskapsproduksjon og kritikk. De 28 tekstene er kategorisert under overskrifter som «Histories, Precedents and Origins», «What is a Biennial? Potentials, Functions and Ideals» og «Rethinking Biennials: Models and Formats». De enkelte titlene fungerer hver for seg som motsvar til kjente fordommer mot biennalene – at de er et 90-talls fenomen, at de ikke har noe kritisk potensiale og at de alle er like.

The Biennial Reader, Redigert av Elena Filipovic, Marieke van Hal og Solveig Øvstebø, Bergen Kunsthall/Hatje Cantz, 2010. Foto: Grandpeople as.

Utvalg av tekster og valg av skribenter peker også i denne retningen. Det er et omhyggelig utvalg kritiske biennaleaktører som kommer til orde. Okwui Enwezor, Raqs Media Collective, Maria Hlavajova, Simon Sheikh, Daniel Buren, lista er full av globaliseringskritikere og fraværet av mer tradisjonelt arbeidende kuratorer og produsenter er tydelig.

I Elena Filipovics egen tekst «The Global White Cube» fra 2005 kritiserer hun bruken av «den hvite kuben» i en rekke internasjonale biennaler. Filipovic mener det nøytrale utstillingsrommet bidrar til å tilsløre de kompliserte ideologiske strukturene som ligger til grunn for utstillingene. En generell synliggjøring av hvordan utstillingens rammer påvirker utstillingens uttrykk gjennom tydelige formbaserte utstillingsformater vil gjøre publikum mer oppmerksomme på slike forhold, i følge henne. Og bare da vil biennaler fungere som «models of resistance,» slik de var ment.

Kulturbyråd i Bergen kommune, Harald Victor Hove, ved lanseringen av The Biennal Reader på Landmark, Bergen Kunsthall, 24. september. Foto: Eirik Lande.

Ideen om at tydelige og eksperimentelle utstillingsformater har et større kritisk potensiale og er «ærligere» enn tradisjonelle hvit kube-utstillinger, er gjennomgående i denne antologien. Teksten «Talking and Thinking About Biennials: The Potential of Discursivity» av Bruce W. Ferguson og Milena M. Hoegsberg legger til et fint poeng her. Dekonstruksjonen av biennaleformatet i såkalte «diskursive» prosjekter har klare referanser til konseptuelle praksiser på 60- og 70-tallet. Joseph Kosuth varierte i sin praksis mellom kuratering og installasjon, samtidig som han problematiserer den samme praksisen. Den samme muligheten har alternative biennaler, i følge forfatterne.

På tross av slike dominerende grep og holdninger fra skribentene og redaktørene, er tonen gjennomgående åpen og reflekterende. De ulike skribentene er innom et bredt spekter av innfallsvinkler til biennalen. Ofte får vi omfattende innsikter, som f.eks. hvordan dagens biennalekultur kan ses som en forlengelse av de universelle, internasjonale utstillingene på 1800-tallet i Caroline A. Jones tekst «Biennial Culture: A Longer History» (2010) og i Donald Preziosis tekst «The Crystalline Veil and the Phallomorphic Imaginary» (2001). Eller i Charlotte Bydlers tekst «The Global Art World, Inc.: On the globalization of Contemporary Art» (2004), der hun går nærmere inn på hva «global kunst» egentlig refererer til. Agendaen til redaktørene oppleves derfor ikke som påtrengende, men heller åpen og ærlig.

Dette leder oss til det mest imponerende ved dette prosjektet; hvordan redaktørene har realisert sine egne kritiske ambisjoner gjennom å vende Bergens biennale-ambisjoner i retning av et seminar og en antologi. Konferanser og publikasjoner har i økende grad gått fra å være sekundære til å bli primære formidlingsformater – altså et sted for produksjon av kunst i seg selv. Ettersom slike meta- eller anti-prosjekter henter strategier fra avantgarden, oppfattes de som ladet med et stort kritisk potensial. Om både antologien og seminaret leses som slike «motprosjekt», eller «anti-biennaler» om du vil, synliggjøres det viktigste problemet vi står overfor i spørsmålet om å etablere en ny biennale i Bergen: Hvem skal den være til for?

Fra lanseringsarrangementet på Bergen Kunsthall. Foto: Eirik Lande.

Publikum er selvfølgelig et vesentlig stikkord i denne sammenhengen. De to forprosjektene The Biennial Reader og To Biennial or Not to Biennial? retter seg klart mot et nasjonalt og internasjonalt fagmiljø. Og såkalte diskursive formater har utvilsomt størst appell i fagmiljøet. Men flere tekster i denne antologien viser at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det viser seg nemlig at de biennalene som aktivt har bearbeidet utstillingsformatet – slik Sao Paolo Biennalen i 2008 for eksempel viste tomme utstillingslokaler – også har hatt stor publikumsappell, faglig betydning og politisk gjennomslagskraft. Dermed er biennalen et av de stedene der det faktisk blir bygget bro mellom de to viktige publikumsgruppene; de profesjonelle kunstaktørene og et generelt interessert kunstpublikum. Vi blir altså minnet på at det nødvendigvis ikke er en motsetning mellom å tenke kritisk og problematiserende og samtidig fylle biennalen med et innhold som også tar et bredere publikum på alvor. Og det er nettopp denne erkjennelsen som er helt sentral å ta med videre i arbeidet mot en eventuell biennale i Bergen. På veien er denne anti-biennalen i form av en antologi imponerende – en internasjonal begivenhet.

Comments