National Museum of Art, Architecture and Design
Commentary 18.01.10

Natt på museet

Kommentar

2010 har begynt mørkt for de norske museene. Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff har selv inntatt posisjonen som avdelingsdirektør for samtidskunst, en posisjon han garantert ikke kan fylle på en fullgod måte samtidig som han skal lede hele museet. Og riksantikvar Jørn Holme har vekket til liv den triste diskusjonen som druknet i kampanjen for å bevare Nasjonalgalleriet; Hva gjør vi med den unødvendige flyttingen og det håpløse nybygget til Munch-museet?


Audun Eckhoff har tilsynelatende kommet godt i gang på Nasjonalmuseet etter at han overtok ledelsen i mars 2009. Han har skapt ro innad og utad og har iverksatt en etterlengtet omorganisering.

Under overskriften «Om museet» på Nasjonalmuseets hjemmesider ligger imidlertid fortsatt et dokument kalt «Strategiplan 2005–2008». En detalj, naturligvis, men et utvetydig tegn på at Eckhoff ikke har kontroll over alle deler av virksomheten, ikke en gang den viktigste informasjonskanalen. Derfor er det et sjansespill når han nå selv har valgt å bli leder for avdeling for samtidskunst.

Norsk samtidskunst trenger et lokomotiv og mange vil at Nasjonalmuseet skal ta den rollen. Dersom Eckhoff fortsetter sin linje fra Bergen kunstmuseum, med solide valg i grenselandet mellom senmodernisme og samtidskunst, vil vi se et Museum for samtidskunst som gjeninntar en ledende men dog konservativ posisjon. Dersom denne situasjonen vedvarer – og avdelingen i tillegg får en fraværende leder – er det en fare for at museet på Bankplassen blir like stille og dødt som det har vært de siste årene.

Den sosiale klokken

Direktør Audun Eckhoff.
Foto: Nasjonalmuseet/Andreas Harvi

Riksantikvar Jørn Holme har pustet liv i diskusjonen om Munch-museet og en rekke av kulturlivets aktører har fulgt opp på sedvanlig kampanjeliknende måte. Politikerne på Oslo rådhus begynner imidlertid å ligne på profesjonelle aktører og har imøtekommet riksantikvaren med beskjed om at endringer kan gjøres innenfor gjeldende reguleringsplan.

Men var det ikke kimen til en mer omfattende debatt vi merket før riksantikvaren kom smilende ut av møtet i forrige uke, tydelig stolt over at han hadde fått flyttet Munch-museet noen meter. Var det ikke plutselig hele flyttingen og ikke minst nybygget i seg selv som ble diskutert?

Det er trist, ja tilsynelatende helt håpløst å begynne å diskutere reguleringsplan og arkitektur flere år etter at beslutninger er fattet. På den annen side: Så lang tid tar det altså for at offentligheten skal forme en mening, og ikke minst for at den skal komme til uttrykk. Spørsmålet er: Kan og bør politikerne ignorere denne sosiale klokken, selv om den tikker i utakt med de politiske prosessene?

Uansett konklusjon velger jeg å slutte meg til protestene:

Det er en skam for norsk kunstliv at aksjonen for å bevare Nasjonalgalleriet fikk unison oppslutning mens ingen forsvarte Munch-museets beliggenhet på Tøyen. Flyttingen er naturligvis Høyre/FrP-byrådets hevn over det sosialdemokratiske Oslo. Den epokegjørende kunstneren Edvard Munchs museum plassert i et av byens fattigste strøk – det var et ekte forsøk på sosial utjevning. Dessverre har ikke Munch-museet på Tøyen blitt fulgt opp med nødvendige utvidelser/modernisering og strøket rundt museet har ikke blitt utviklet og rustet opp slik det skulle og burde for å kunne skape synergieffekter rundt plasseringen på Tøyen. Dermed var det lett match for Høyre/FrP-byrådet å stjele Munch-museet fra fattig-Oslo og overlate det til det nye borgerskapet i sjøkanten.

Så var det «Lambda». Tegnet av spanske Herreros. Et høyhus med en knekk på toppen. Det har blitt innvendt at det ser ut som et vanlig kontorbygg og det er riktig nok. Knekken er imidlertid verre. Et unødvendig og utenpåklistret formgrep som tilsynelatende skal gi bygget karakter, men som først og fremst antyder et stort spørsmålstegn. Nettopp. Dertil kommer at bygget ikke synes å uttrykke noe som helst om Edvard Munchs karakter eller kunstneriske posisjon. Tvert i mot. Det uttrykker usikkerhet, både i forhold til kunsten og byen.

Dermed er det sagt. Altfor sent. Men kanskje ikke likevel. Dersom vi kan endre dette prosjektet så bør vi gjøre det.

Ingressbilde: Herreros, Lambda

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!