Minnestedet som ble et traume

Jonas Dahlbergs Memory Wound har blitt en allegori over politisk uenighet. Når forslaget nå er vraket, får det preg av en fortrengning av terrorangrepets ideologiske bakgrunn.

Jonas Dahlberg, Memory Wound. Illustrasjon Jonas Dahlberg Studio.

Onsdag 21. juni ble Jonas Dahlbergs forslag til et nasjonalt minnested over de drepte på Utøya 22. juli skrinlagt for godt. Minnestedet ved Tyrifjorden skal nå plasseres på Utøykaia i stedet for på Sørbråten. Kontrakten med Dahlberg er sagt opp i sin helhet og Kunst i offentlige rom (KORO) er ute av det videre arbeidet med minnestedene.

Dahlbergs Memory Wound ble utpekt som vinner av konkurransen om et permanent minnested på Sørbråten og et midlertidig minnested i Regjeringskvartalet i 2014. Memory Wound består av et førti meter langt og tre meter dypt kutt i en odde på Sørbråten, et «sår» som var ment å dramatisere tapet, med navnene på de drepte inngravert i steinveggen. Den fjernede steinmassen var tenkt å brukes til et midlertidig minnesmerke i regjeringskvartalet. Men etter at en gruppe naboer saksøkte staten i fjor sommer har sannsynligheten for en realisering av Memory Wound blitt stadig mindre. I fjor høst åpnet Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for å velge et alternativ til Memory Wound på Sørbråten for å komme naboene i møte, et forslag som ble blankt avvist. Rettsaken skulle vært ført i april 2017, men ble utsatt i påvente av en endelig avgjørelse om minnestedet.

Vrakingen av Memory Wound er på alle måter en trist avslutning på en langvarig og vond prosess, men etter at Støttegruppen etter 22. juli og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon (AUF) i februar i år gikk inn for å flytte minnestedet til Utøykaia, er det vanskelig å se hvordan regjeringen kunne ha presset igjennom en fortsatt bruk av Sørbråten. Den eneste muligheten for Memory Wound ville ha vært å legge det hele på is i enda fem år, kanskje ville det være tid nok for lokalmiljøet til å forsone seg med det planlagte verket. Men for en regjering som har vinglet i denne saken i årevis, ville nok en utsettelse være politisk umulig. Det ser imidlertid ikke ut til at såret vil gro selv etter at Memory Wound er forkastet. Nabogruppens advokat Harald Stabell har allerede varslet et nytt søksmål mot staten, og lokalmiljøet er dypt splittet over saken.

Memory Wound før planlagte skjermingstiltak. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio/IN’BY/Statsbygg. Illustrasjonen er basert på fotografi tatt på Sørbråten i mars 2016.

Hva slags minnested vi vil ende opp med på Utøykaia er fortsatt uvisst. Sanner sa på onsdagens pressekonferanse at det ikke blir utlyst noen kunstkonkurranse om minnesmerket, og at regjeringen legger vekt på utformingen av selve stedet. Han la til at det er ønskelig at det endelige minnestedet skal fremstå som «verdig og lavmælt». Regjeringen tar sikte på å få et midlertidig minnested på plass i regjeringskvartalet innen neste sommer. En klar tidsramme for Utøykaia er nok vanskeligere på nåværende tidspunkt. Statsbygg skal starte arbeidet med utformingen av det nasjonale minnestedet på Utøykaia når de får oppdragsteksten fra regjeringen, men Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør ved Statsbygg, sier til Dagbladet at skissene så langt viser et «rom» man kan gå inn i, der det kanskje vil være et monument.

Det virker dermed sannsynlig at minnestedet vil være av arkitektonisk snarere enn kunstnerisk, symbolsk karakter, selv om man ikke kan utelukke at Statsbygg kan samarbeide med en kunstner. Det er for tidlig å trekke noen konklusjoner om dette vil bli et fattig kompromiss. Det oppsiktsvekkende er at statens eget fagorgan for kunst i offentlige rom er tilsidesatt i det videre arbeidet. Det kan skyldes at regjeringen overhodet ikke ønsker et kunstverk ved Utøya, og at KORO dermed er overflødig, eller at KOROs prosedyrer er for langtekkelige for en minister som ønsker å få avsluttet saken så fort som mulig. Vrakingen av KORO kan også være en irettesettelse fra Sanner, som har gjort det tydelig at han er kritisk til at naboene ved Sørbråten ble oversett tidlig i prosessen. Alle tre muligheter er nedslående.

Det er mulig at dette resultatet kunne ha vært unngått dersom naboene hadde blitt bedre informert. I en rapport skrevet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2015, kom det frem at lokalbefolkningen ikke var negativt innstilt til et minnested som sådant – reaksjonene på Dahlgrens utkast skyldtes heller at det var et større inngrep i landskapet enn de var forespeilet. Det fremgikk av intervjuer at flertallet hadde forventet at minnesmerket skulle bli «en bauta eller en liten stein med noen benker rundt». Det tyder på at en dialog med lokalbefolkningen på et tidlig stadium kunne ha utvidet forestillingene om hva et minnesmerke er. Det er følelsen av å først bli ekskludert og deretter overkjørt som har ledet til dagens fastlåste situasjon.

Vanessa Baird, Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, 2012.

KORO burde ha tatt høyde for at dette kunne oppstå. Høsten 2013, da Dahlberg og de syv andre finalistene i den lukkede konkurransen arbeidet med forslagene sine, sto KORO midt i en annen vanskelig sak som var relatert til 22. juli. Vanessa Bairds Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene hadde blitt fjernet fra resepsjonen til Helsedepartementet og Landbruksdepartementet etter at ansatte hadde klaget på at de flyvende papirene i maleriet ga assosiasjoner til terrorangrepet. Denne saken viste at man ikke kan forutse hvilke reaksjoner et kunstverk fremprovoserer, og at det kan være for sent å informere og formidle når konflikten først er blusset opp.

Gjennom flere år med debatter rundt Memory Wound har verket blitt internasjonalt kjent og det har antatt en politisk dimensjon det ikke hadde første gang det ble presentert for publikum. Etter at Sanner hadde luftet muligheten for å benytte et annet verk på Sørbråten i fjor høst, publiserte en rekke prominente norske og utenlandske kunstnere, kuratorer og museumsdirektører et opprop til støtte for Dahlberg. Memory Wound ble der beskrevet som «det viktigste offentlige kunstverket i Norden i vår tid, og en sentral manifestasjon mot terrorisme». Det er kanskje å ta munnen for full, men det er ingen tvil om at Memory Wound er et viktig verk – selv i urealisert form – nettopp fordi «såret» etter hvert har blitt et symbol som ikke bare rommer sorgen, men også 22. juli som et til dels ubehandlet politisk traume i Norge. Nettopp derfor er det ekstra tragisk at det ikke blir noe av. Men det er også av denne grunn saken har blitt så vanskelig: Motstanden mot Memory Wound har ført til at verket har blitt en slags allegori over politisk uenighet, og et mer forsonende verk vil dermed fremstå som et symptom på den nasjonale fortrengningen av Anders Behring Breiviks ideologiske bakgrunn – et «glemselssted», som enkelte har kalt det.

Dette har gjort at regjeringens beslutning ligner et knefall for konservative krefter som ønsker å feie Breiviks politiske motiver under teppet. Slik ser det i hvert fall ut for kulturkommentatorer i Sverige. I Dagens Nyheter onsdag 21. juni kaller Birgitta Rubin det «sanslöst och sorgligt fegt av Norge» å stoppe Memory Wound. I kommentaren peker hun på at nabogruppen som stevnet staten i fjor, ble ledet av Fremskrittspartipolitikeren Jørn Øverby. Dette faktumet ble enda tydeligere understreket i Andreas Hagströms kronikk i avisen Göteborgs Fria i fjor høst, der han knyttet lokalbefolkningens protester til høyrepopulisters motstand mot kunst som «ikke passer inn i det nasjonalistiske verdensbildet». I en kronikk publisert i norske Dagbladet mandag 26. juni skriver tidligere direktør for Trondheim Kunstmuseum Pontus Kyander at når regjeringspartiene Frp og Høyre, «med en kombinasjon av evneveikhet og feighet, gjorde sitt beste for å utvanne og sabotere» prosjektet, må det ses i sammenheng med at Breivik på et tidspunkt var medlem i Frp. Svenska Dagbladets kunstredaktør Clemens Poellinger leverer en mindre brunbeisende, men like fordummende analyse; han skriver at den norske staten valgte boligeiernes side («Det överraskar inte»), med henvisning til lokalbefolkningens angivelige redsel for å få utsikten, og dermed også boligverdien ødelagt.

Jeremy Dellers forslag til minnested på Sørbråten fra 2014.

Disse kommentatorene er så indignerte at de gjør seg blinde for nyansene i saken. Flere av naboene som har protestert mot minnestedet på Sørbråten deltok i redningsarbeidet 22. juli; Jørn Øverby var blant de første som dro ut i båt ut for å plukke opp ungdommer i sjøen mens skytingen pågikk på Utøya. Nabogruppens rolle i redningsarbeidet har bidratt til å gjøre Memory Wound til et uløselig dilemma. At det blir stadig vanskeligere å ha sympati for nabogruppen, som virker ute av stand til å komme noen i møte, er en annen sak. Det er heller ikke regjeringen som har «sabotert» KOROs arbeid med Memory Wound: Statsbyggs utredning om Utøykaia, som ligger til grunn for regjeringens beslutning, kom til etter at AUF og Støttegruppen i vinter leverte et forslag til departementet om å flytte minnestedet til Utøykaia. Det er dermed en raus gest for å imøtekomme nabogruppen og få en slutt på stridighetene, som ligger bak, ikke en høyrepopulistisk sammensvergelse.    
 
Det finnes én løsning som bør kunne gjøre minnestedet på Utøykaia til et mer spiselig kompromiss for alle involverte. Blant de åtte finalistene i KOROs konkurranse om minnestedet i 2014 var den britiske kunstneren Jeremy Deller og Vogt Landscape Ltd., som foreslo en benk og en «neolittisk» bauta med navnene til de døde inngravert. Utkastet ble laget til Sørbråten, men det er ikke umulig å få til en variant av dette verket ved svabergene som ligger ved siden av Utøykaia. Deller skrev: «Tanken er at jo mindre vi griper inn, jo mindre tar vi vekk fra denne opplevelsen. Vårt eneste tillegg til stedet er derfor en lang benk som vender mot øya.» Dette er en tilnærming som er diametralt motsatt Dahlbergs, men som ikke desto mindre er velbegrunnet. Forslaget er et på alle måter et tradisjonelt minnested som tilsvarer naboenes forventning om en bauta og en benk, og Dellers formulering kan minne om Sanners ideal om et «verdig og lavmælt» minnested. Men nettopp fordi det var en del av den opprinnelige konkurransen er det en løsning som er grunnet i kunstfaglige vurderinger, ikke i politiske kompromisser. Slik situasjonen står nå vil det i seg selv være en seier.

Utøya etter terroranslaget mot AUF, juli 2011. Foto: Paal Sørensen.

Comments (3)