Commentary 20.05.16

Kunstpolitikkens tredje vei

Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslo arrangerte 8. april 2016 et seminar om kunstfestivalen Prosjekt i Gamlebyen fra 1994. Her: Anne Karin Jorveit, vindusutstilling i rørleggerforretning i Schweigaardsgate 51, Prosjekt i Gamlebyen, 1994. Foto: Hans Bøvre.

Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslo arrangerte 8. april 2016 et seminar om kunstfestivalen Prosjekt i Gamlebyen fra 1994. Her: Anne Karin Jorveit, vindusutstilling i rørleggerforretning i Schweigaardsgate 51, PiG 1994. Foto: Hans Bøvre.

Oslo Kommune har lenge sittet på gjerdet i kunstpolitikken. Byen driver to museer, har en kommunal kunstsamling, noen atelierer og noen mindre stipendier. Men ellers har de private og Staten stort sett regulert og finansiert kunstlivet i Oslo.

Dette står i sterk kontrast til andre norske byer, som Bergen, Trondheim, Stavanger og Moss, der politikerne har fått øynene opp for betydningen av en aktiv kunstpolitikk. Særlig Bergen har iverksatt en politikk som både har resultert i institusjonell vekst og bedre vilkår for kunstnerne.

Jonas Ekeberg. Illustrasjon: Jenz Koudahl.

Jonas Ekeberg. Illustrasjon: Jenz Koudahl.

Også i Oslo er kunstpolitikken blitt sentral, men dette har skjedd som et resultat av sprikende enkeltavgjørelser, ikke som en del av en helhetlig politikk.

Ett eksempel kan demonstrere dette: Med prosjektet Munchmuseet i bevegelse, visningsstedet Kunsthall Oslo og biennaleforprosjektet Oslo Pilot står kommunen nå direkte og indirekte ansvarlig for tre institusjoner som har overlappende roller i kunstbyen Oslo. Dette kan naturligvis være produktivt, men det kan også resultere i kniving om ressurser og posisjoner. Her mangler kommunen åpenbart en strategi.

På en annen front skvises kunstnere og kulturarbeidere ut av sentrum samtidig som enorme kulturbygg reiser seg langs fjordkanten. Paradoksene og problemene synes åpenbare, samtidig som investeringene i sektoren øker.

Det siste er positivt både for kunstfeltet og byen, men det er nå på høy tid at Oslo kommune ser helhetlig på kunstfeltet og former en politikk som ser sammenhenger mellom de store institusjonene og den aktive kunstscenen. På dette området er det imidlertid åpenbart at både politikerne og byråkratene i Oslo kommune mangler tro på egne evner og egne virkemidler. De fokuserer på sine egne støtteordninger, fremfor å løfte blikket og tenke strategisk og visjonært.

Siri Austeen, installasjon på vegg – et lysdrevet, minimalt spektakkel, parkeringsplassen ved Platousgate 11-15. Prosjekt i Gamlebyen, 1994. Foto: Siri Austeen.

Siri Austeen, installasjon på vegg – et lysdrevet, minimalt spektakkel, parkeringsplassen ved Platousgate 11-15. Prosjekt i Gamlebyen, 1994. Foto: Siri Austeen.

Det som har vært hovedsatsningsområdet til Oslo kommune – de store museene – må suppleres med en politikk for mangfoldet på kunstscenen. Will Bradley fra Kunsthall Oslo kaller dette for kunstens økosystem og setter det opp mot den nyliberale kunstpolitikken som appliserer næringslivets rasjonalitet på kunstfeltet.

Men det er jo ikke slik at økonomene og eiendomsutviklerne har vært alene om å tenke instrumentelt rundt kunsten. Også sosialdemokrater har gitt kunsten en spesifikk rolle, som en del av en politikk for økt sosial likhet. Det er først og fremst den siste ideologien som har vært opphav til en kunstpolitikk som ganske ensidig har handlet om økt tilgjengelighet for publikum og økt støtte til kunstnerne.

Kanskje utgjør Bradleys kunstøkologiske tenkning en tredje vei i kulturpolitikken, mellom høyresidens næringlivslogikk og venstresidens sosiale logikk. Det er en kunstpolitikk på feltets egne premisser, en politikk som vektlegger gode vekstvilkår fremfor kortsiktige resultater. Så er det selvfølgelig slik at dette på sikt kan gi et positivt utslag også på det økonomiske og det sosiale området.

Det som gir håp for de norske byene er at både de blå, røde og grønne kunstpolitikerne investerer i kunsten. Dette er unikt i et Europa der ideologiske og økonomiske hensyn tilsier redusert offentlig støtte til kunst og kultur.

Utfordringen ligger i den helhetlige tenkningen og de bakenforliggende strukturene. En av disse utfordringene blir tydelig utpekt i hovedreportasjen i det andre nummeret av Morgenbladet Kunstkritikk, nemlig byenes evne og vilje til å regulere byen til andre formål enn profitable boliger og næringslivsstruktur. Et av de store spørsmålene i forbindelse med den kommende kunstplanen for Oslo er derfor om Oslo kommune er villig til å prioritere mangfold, heterogenitet og utenforskap i en by som vokser på økonomiske betingelser. Det ville i så fall ha ringvirkninger langt utenfor kunstområdet.

Inge Dahlman, Hr. Dahlmans have, en mann og noen av hans yndlingssteder i Gamlebyen, Prosjekt i Gamlebyen, 1994. Foto: Anders Winsvold.

Inge Dahlman, Hr. Dahlmans have, en mann og noen av hans yndlingssteder i Gamlebyen, Prosjekt i Gamlebyen, 1994. Foto: Anders Winsvold.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.

  1. Comment from Dag Solhjell

    Enhver kunstpolitikk, enten den er statlig eller kommunal, er politisk motivert, og bruker kunst som redskap for å nå politiske mål. Når politikken endrer seg, endres også kunstpolitikken. I Oslo har kunstpolitikken beveget seg fra en situasjon der kunsten primært skulle fremme befolkningens kulturelle og sosiale fellesskap og dens moralske nivå (eksempel: Rådhuset, Vigelandsparken), til en situasjon der kunstinstitusjoner skal fremme byplanøkonomiske og næringsøkonomiske interesser (reiseliv). Forflyttingen av kunstinstitusjoner til Oslo havn der de samlokaliseres med privatkapitalens fremste institusjoner er et tydelig eksempel, med Lambda som det mest bisarre innslaget. Hvor mye “kunstpolitikk” er det rom for når Oslo kommune må skaffe over 250 nye millioner kroner i året for å drive Munchmuseet i et bygg som utelukkende har fått politisk tilslutning som “signalbygg” for Oslo, som “fyrtårn” for Oslo som kulturby? Bare driften av de 16 rulletrappene vil koste like meget i året som gjennomsnittlige stipendier til 15-20 billedkunstnere.

    Det kunstens “økosystem” som her omtales, og som bare er et begrep for det samlede kunstfeltet i all sin mangfoldighet og gjensidige avhengighet, blir truet av en ensidig kombinert statlig (Nasjonalmuseet), kommunal (Lambda) og privat (Astrup-Fearnley) satsing på det spektakulære på bryggekanten.

    Det vil aldri være herfra at det nye bryter frem, at gallerier og kunstnere går inn i kunstprosjekter med stor egeninnsats og stor fallhøyde. Det prekariat av kunstnere og gallerier (kunstnerstyrte, kunstnerdrevne og private) som dominerer i norske byer, og som er en garanti for kunstlivets vitalitet, og som i mangt “er kunsten”, er et resultat av at kunstpolitikken er blitt så politisert at kunstens egne interesser må vike for eksterne politoøkonomiske. Ideen om “kunstøkologisk politikk er et fromt ønske uten kontakt med virkeligheten.

    Det som skjer i Oslo, er at den offentlige kunstpolitikken griper inn i kunsten ved sin evne til å etablere og endre de strukturelle former kunstlivet tar. Slik har norsk kunstpolitikk alltid virket, helt siden 1814. Men nå skjer dette med større kraft og med større direkte virkninger enn noen gang tidligere, og det er stordriftsfordeler, byprofilering og maksimalisering av tomteverdier i privat eie som gjelder. Store deler av kunstlivet er så underkastet denne kunstpolitikken at den ikke er bevisst på hva som skjer, og når de blir gjort oppmerksom på det, tier de stille.

    En kunstøkologisk tsunami er i ferd med å ramme Oslos uavhengige kunstliv. Jeg sier: pass på, hold ut!

    Det mener
    Dag Solhjell

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!