Commentary 21.10.09

Huitfeldts utfordringer 1 – Nasjonalmuseet

Når Anniken Huitfeldt nå overtar Kulturdepartementet etter Trond Giske har hun mer penger å rutte med enn noen kulturminister har hatt før henne. Samtidig står hun overfor noen utfordringer der hun bør markere at hun kan kombinere Giskes pragmatisme med en dypere etisk og estetisk bevissthet. For billedkunstområdet knytter dette seg blant annet til Nasjonalmuseet, kunstnernes levekår og – ikke minst – et ansvar for den «vanskelige kunsten». Disse temaene vil bli belyst i tre separate artikler. I dag handler det om Nasjonalmuseet.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har vedtatt en ny organisasjonsplan som skal implementeres fra 1. januar 2010. Dermed har kritikerne vunnet et viktig slag. De faglige avdelingene er gjenopprettet og direktør Audun Eckhoff får en ledergruppe der fagfolkene er i flertall. Dette var det eneste riktige for Nasjonalmuseet og det vil også være en styrke for norsk kulturliv generelt at vårt viktigste museum har tydelige og profilerte ledere innen så viktige områder som kunst, arkitektur og design.

På tross av disse åpenbare fordelene ved den nye organisasjonsmodellen ser vi faren for at de gamle avdelingsforholdene og maktstrukturene skal gjenoppstå. Det er viktig å huske at ikke alt var rosenrødt ved de opprinnelige institusjonene Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Derfor håper vi fornyelsen av Nasjonalmuseet fortsetter – også med de nye avdelingsdirektører på plass.

Spørsmålet er hva Huitfeldt skal gjøre med bygningskabalen. Den totaliserende ideen om en flytting av alle deler av Nasjonalmuseets virksomhet til Vestbanen har møtt massiv motbør. Særlig fraflyttingen av Nasjonalgalleriet er omdiskutert. Men også samtidskunstens vanskelige kår innenfor en institusjon som synes å ha den nasjonale kulturarven som den viktigste – ja, den eneste! – bærende idé skaper bekymring. Mer stille har det vært rundt Kunstindustrimuseet og Riksutstillinger.

På dette området ligger løsningen for Huitfeldt – for det er hun som må gjøre noe med dette – snublende nær. Nasjonalmuseet er jo allerede i utgangspunktet en desentralisert institusjon! Ingen har snakket om å flytte fra Arkitekturmuseet på Bankplassen, så der gjorde strateg Rune Slagstad, finansmann Jens Ulltveit-Moe et sterkt og viktig grep den gangen da Nasjonalmuseet var i sin formative fase. Stikk i strid med prosessen rundt opprettelsen av Nasjonalmuseet sørget de for at Arkitekturmuseet fikk et eget bygg, signert arkitekt Sverre Fehn. Dette var i flere år en hodepine for KKD og Nasjonalmuseets ledelse – nå bør det bli nøkkelen til løsningen.

Med diss tre premissene (Nasjonalmuseet holdes samlet, Nasjonalmuseet har en organisasjonsstruktur som tar opp i seg de tidligere institusjonenes historie og Nasjonalmuseet har en desentralisert bygningsmasse) ligger løsningen i dagen. Nasjonalmuseets sentrale administrasjon, museumstjenester (inkludert magasiner, konservering, dokumentasjon o.a.), landsdekkende formidlingsprogram og skiftende utstillinger legges til Vestbanen. Dit kan også et museum for samtidskunst legges, dersom man hensyntar de spesielle forutsetningene for et slikt museum. Dit bør kanskje også Kunstindustrimuseet få lov til å flytte – beliggenheten og bygningen øverst i St. Olavs gate har aldri vært optimal og den vil få enda mindre mening når Kunsthøgskolen flytter. Også den eldre kunsten må få en tydelig plass på Vestbanen. Men Arkitekturmuseet må selvfølgelig få bli på Bankplassen. Og vesentlige deler av de historiske oversiktsutstillingene innen billedkunstområdet bør like selvfølgelig få bli på Nasjonalgalleriet. Der vil de inngå i den arkitekturhistoriske konteksten av den unge nasjonalstaten Norge og vise hvordan denne så på sin fortid og samtid.

Ovenstående ønske om bevaring av Nasjonalgalleriet må ikke ses på som noe absolutt. Det kan være ulike grunner til å endre bruken av de ulike visningsstedene før eller senere. Hvorfor skal for eksempel ikke kunsthåndverket og fotografiet kunne få bli en del av den kanoniserte kunsthistorien slik den framstilles på Nasjonalgalleriet? Bevaringen av dette bygget må med andre ord ikke bli et skalkeskjul for den konservative norske kunsthistorien. Også denne delen av historien krever fornyelse og det må selvfølgelig skje i dialog med det eksisterende bygget. Men, det å gi opp Nasjonalgalleriet, for i neste omgang oppleve at et eller annet statlig kontor, la oss si Statens vegvesen, skulle overta denne bygningen er lite annet enn en tragisk idé. Denne tanken bør derfor gis opp allerede nå – man kan ikke vente til bygget på Vestbanen står ferdig.

En viktig årsak til at en slik snuoperasjon er politisk mulig og nødvendig er det faktum at Nasjonalmuseet bygningsmessig allerede i utgangspunktet er desentralisert. Det har en satellitt på Bankplassen og bør også ha en satellitt på Tullinløkka. Og ingen vil vel påstå at et sentralt museumsbygg på Vestbanen med disse to satellittene vil bli siste stopp for Nasjonalmuseet. Nei, denne institusjonen vil naturligvis ha et fremtidig utvidelsesbehov og dermed vil inntrykket av et hovedkvarter på Vestbanen og en rekke satellitter i Oslo (og kanskje andre steder) bare forsterkes.

Dersom kritikerne får beholde Nasjonalgalleriet og den rødgrønne regjeringen får støtte rundt sitt storprosjekt på Vestbanen vil den diskusjonen som har vært rundt Nasjonalmuseet de siste årene ikke ha vært forgjeves. Man får vesentlig bedre vilkår for museene samtidig som forbindelsen til fortiden ikke brytes. En slik løsning vil skape ro og konsentrasjon rundt det viktigste spørsmålet for Audun Eckhoff og hans medansvarlige, både på museet, i kulturlivet og i politikken: Hva skal være Nasjonalmuseets bærende ideologiske konstruksjonen, utover ideen om den nasjonale kulturarven? Dette tankearbeidet har gode vilkår dersom utgangspunktet er en sentral institusjon med et produktivt forhold til sine satellitter. Det motsatte utgangspunktet – en sentral institusjon som har forsøkt å kvitte seg med sine satellitter men har beholdt den ene (Arkitekturmuseet) mot sin vilje – vil derimot være et spøkelse som museet vanskelig vil kunne bli kvitt.

Ingressbilde: Anniken Huitfeldt mottar nøkkelen til Kultur- og kirkedepartementet fra tidligere kultur- og kirkeminister Trond Giske tirsdag 20.10.09. Foto fra www.kkd.dep.no.

  1. Comment from sten are sandbeck

    Dette synes jeg ble unødvendig rotete. Først stadfestes det altså at gjenopprettelsen av fagavdelingene er et gode. Enig. Videre erkjennes at arkitekturmuseets særstilling som urokkelig i kraft av eget nybygg stenger for en fullstendig samlokalisering. Nettopp. Så langt følger premissene logisk: ” Nasjonalmuseet holdes samlet, Nasjonalmuseet har en organisasjonsstruktur som tar opp i seg de tidligere institusjonenes historie og Nasjonalmuseet har en desentralisert bygningsmasse”. Fint.

    Men det er uforståelig at de påfølgende skisserte løsninger skulle følge av ovenstående premisser. Det eneste ønske som kommer klart frem her er at sentraladministrasjonen, magasiner, konservering og dokumentasjon legges til vestbanen. Men dette er vel med all respekt de delene av virksomheten som har minst behov for en slik tomteplassering, som først og fremst er av hensyn til publikum. Videre, sies det, ”kan” museet for samtidskunst legges dit, og ”bør kanskje” kunstindustrimuseet legges dit også, mens den eldre kunsten ”må få plass”, selv om ”vesentlige deler av de historiske oversiktsutstillingene innen billedkunstområdet bør (…) få bli på Nasjonalgalleriet”. Dette er svært upresist.

    At det legges til at Nasjonalgalleriet også skal huse kunsthåndverk gjør ikke forvirringen mindre. Hva er da vitsen med at fagavdelingene er gjenopprettet? Det ligger da ingen nedvurdering av kunsthåndverkets kunsthistoriske betydning at avdelingen har sitt eget bygg. Styreleder her har tvert imot gitt uttrykk for at de ønsker å bli der de er, særlig etter at Kunsthøgskolen flytter, da dette innebærer at museet vil kunne utvide betydelig. (Dette har ingen sammenheng med at fotografiet mangler representasjon og visningsrom i de historiske samlingene “ men dette er en god sak å ta opp for seg.)

    Å flytte vilkårlig rundt på utstillingene mellom de forskjellige avdelingene fikk stå sin prøve og falt ved Sune Nordgren. Publikum trenger å vite hvor de finner hva, og det samme gjelder faktisk de ansatte i organisasjonen. Det er denne erkjennelse som er bakgrunnen for tilbakevendingen til et klarere organisatorisk skille mellom avdelingene. Planen om å splitte den eldre kunsten mellom vestbanen og Nasjonalgalleriet virker imot dette og enda verre ville det være å gjøre Nasjonalgalleriet om til en kunsthall for interdisiplinære forsøk. Dette behovet kan heller dekkes av at en kunsthall for alle avdelinger legges i forbindelse med et samtidskunstmuseum på vestbanen.

    La meg heller i all beskjedenhet få klargjøre hvilken løsning jeg mener i større grad ”ligger i dagen” som følge av de 3 oppsatte premissene:

    1) Arkitekturmuseet blir liggende på bankplassen (dette er allerede spikret).
    2) Kunsthåndverk og design utvider i samme bygg som nå når Kunsthøgskolen flytter ut.
    3) Eldre kunst forblir i Nasjonalgalleriet, som har mulighet til utvidelse inn i Historisk museums bygg på Tullinløkka når denne skal samlokaliseres (enten dette blir i Bjørvika eller Bygdøy).
    4) Samtidskunst får sitt nybygg på vestbanen, sammen med en kunsthall åpen for alle avdelinger og interdisiplinære forsøk, eventuelt også sammen med sentraladministrasjonen.
    5) Lager, konservering etc samordnes og legges til et dertil egnet og mindre sentralt industriområde.

    Dermed skulle alle Nasjonalmuseets funksjoner samt tilstrekkelig størrelse og utvidelsesmuligheter være sikret, i alle avdelinger. Dette er også løsningen som best sikrer ”vesentlig bedre vilkår for museene samtidig som forbindelsen til fortiden ikke brytes”, samt kan ”skape [den] ro og konsentrasjon” som etterlyses. Dessuten, og det er kanskje det viktigste: Vi beholder de verdiene vi vet vi har og skjønner hvor vi har dem. Alt behøver ikke settes over styr i et øyeblikks eufori av synergi effekter. Men samtidig åpnes det for både historisk og faglig undersøkende cross-over utstillinger.

    Mulig vil det kunne argumenteres med at dette er for sent med hensyn til arkitektkonkurransens fremskridende prosess, men dette vil være å snu tingene på hodet. Det snev av håp vi kan ha til en ny kulturminister, er at terrenget igjen får forrang for kartet.

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!