Commentary 23.10.17

Et fag i konstant oppløsning

Fra Edvard Munchs atelier på Ekely. Foto: Anders B. Wilse, 1925. Kopi fra Munchmuseet.

Jeg husker første gang jeg kom i kontakt med faget og institusjonen Kunsthistorie på Universitetet i Oslo. Året var 1990, jeg var tjuetre år gammel og skulle ha en underskrift på at jeg var førsteårsstudent på faget. Inne på kontoret til Magne Malmanger, som nettopp var returnert til instituttet etter seksten år som førstekonservator ved Nasjonalgalleriet, fikk jeg en lekse. Jeg hadde kun vage forestillinger om hva som foregikk i kunstfeltet, og absolutt ingen idé om hva som foregikk innenfor kunsthistoriefaget. Likevel formante Malmanger, ut av det blå: «Husk at kunsthistorie er et gjenstandsstudium!» Han utdypet med en avfeiende håndbevegelse mens han mumlet noe om performance og konseptkunst. Det var som om han forutså at kunstfeltets oppmerksomhet skulle rettes mot den dematerialiserte kunsten på 1990-tallet.

Jeg tenkte på Malmangers konservatisme da jeg overvar et møte om kunsthistoriefagets stilling i Oslo i slutten av september. Temaet var «Hva slags kunsthistorikere trenger museene?». Kunsthistorisk Forening og Fagutvalget for Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo inviterer til debatt, og hadde invitert tre museumsdirektører og en professor til å svare.

Jonas Ekeberg er sjefredaktør for Kunstkritikk. Illustrasjon: Jenz Koudahl.

Ingen i panelet benyttet anledningen til å reflektere over hvor defensivt stilt spørsmålet i utgangspunktet var. Tidligere eide kunsthistorikerne museene. Det kan nok diskuteres om museene ble opprettet for kunsthistoriens skyld eller om det var omvendt, men det var utenkelig at et museum skulle bli styrt av noe annet enn en kunsthistoriker.

Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie og tidligere direktør for Preus museum – Det nasjonale museet for fotografi, kunne fortelle at degraderingen av kunsthistorikerne til en slags faglige underleverandører formelt ble sanksjonert på slutten av 1990-tallet. 1996 var ifølge Storm Bjerke den siste gangen stillingen som direktør for Museet for samtidskunst i Oslo ble utlyst med krav om formell kunsthistorisk kompetanse. Etter dette har det naturligvis – sett med kunsthistorikernes øyne – bare gått nedover, helt til Kunstsilo (Sørlandets Kunstmuseum) og Kode (Kunstmuseene i Bergen) i år har ansatt henholdsvis en dyreparkdirektør og en kemner som ledere.

Det som er ille – sett med kunsthistorikernes øyne – er jo at ledere uten kunstfaglig bakgrunn ser ut til å ha like stor sjanse til å lykkes som ledere med en slik ballast. De to museumsdirektørene i panelet – kunstutdannede Tone Hansen fra Henie Onstad Kunstsenter og musikkutdannede Stein Henrichsen ved Munchmuseet – driver jo to av landets mest fremgangsrike museer. Hvorfor skulle ikke dyreparkdirektøren og kemneren klare det samme?

Spørsmålet er om kunstmuseene kan klare seg uten kunsthistorikerne også i faglige stillinger? Dette er vel mer tvilsomt, og flere av paneldeltakerne understreket kunsthistorikernes viktige bidrag, som «faglige premissleverandører», som Stein Henrichsen uttrykte det. Han ga et omriss av det enormt ekspansive og ambisiøse programmet for det nye Munchmuseet, som i 2020 går fra én til syv utstillingssaler og skal fylle dette med utstillinger både fra egne samlinger, fra det han kalte «Munch i kontekst» og med «et tungt samtidskunstprogram». For å gjennomføre dette må kunsthistorikerne på Munchmuseet ifølge Henrichsen være «tverrfaglige», «smidige», «nytenkende», ha «erfaring fra samtidskunstfeltet» og være «internasjonalt orientert».

Tone Hansen hadde et lignende budskap, men begynte med å understreke at «kunnskap er sexy». Med det mente hun kanskje at kunsthistorikerne skal være stolte av sine grundige metoder og sin bakgrunn fra et «gjenstandsstudium». Hansen bør vite hva hun snakker om, for hun vokste opp på et nittitall der frilanskuratoren ble hyllet for sine kritiske, kontekstuelle og tverrfaglige perspektiver, og kunsthistorikerne ble tilsvarende akterutseilt på grunn av sin insisterende og tradisjonelle, verkssentrerte metode. Det Hansen mente var altså, slik jeg oppfattet det, å gi kunsthistorikerne en slags oppreisning.

Men også Hansen hadde et sterkt budskap om at kunsthistorikerne trenger mer enn kunnskap hentet fra lærebøkene. «Dropp alt dere må/skal kunne, følg det dere har lyst til», oppfordret hun de mange fremmøtte studentene. «Det er den lysten og den entusiasmen dere skal skape hos publikum senere i livet», understreket hun.

Sabrina van der Ley er faktisk kunsthistoriker, og avdelingsdirektør for Samtidskunst på Nasjonalmuseet. Hun understreket, igjen rettet mot studentene i salen, at det å arbeide på museum var mye praktisk arbeid, og ikke bare forskning. Hun fortalte likevel med glød om opplevelsen av å støvsuge og rydde utstillingssalene mens hundrevis av besøkende sto og ventet for å få slippe inn på en utstillingsåpning. Kunsthistorikere som skal jobbe med samtidskunst må ifølge van der Ley «ta en øl med kunstnerne av og til». De må være sultne, begeistret og de må «ville noe». Hun oppfordret studentene i salen til å reise og se kunst andre steder. Dette skulle ifølge avdelingsdirektøren legge grunnlag for et flerkulturelt perspektiv på kunsten. Van der Ley etterlyste også kunsthistorikere med metodekritiske og feministiske perspektiv på kunsten og kunsthistorien.

Fra møte i Kunsthistorisk forening 27. september 2017. Fra venstre: Ordstyrer og redaktør i Frekk Forlag, Nicolai Strøm-Olsen; Stein Olav Henrichsen, direktør ved Munchmuseet; Sabrina van der Ley, avdelingsdirektør for Samtidskunst ved Nasjonalmuseet; Øivind Storm Bjerke, professor i Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og kunstkritiker i Klassekampen og Tone Hansen, styreleder i Norsk Kulturråd og direktør ved Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Johnny Amundsrud, Kunsthistorisk Forening.

Øivind Storm Bjerke var den eneste som representerte universitetet i det lille panelet. Han mente at museene i større grad enn i dag kunne integrere ny, kunsthistorisk kunnskap i sitt arbeid, og påpekte at det uteksamineres 40-50 kunsthistorikerne i Norge hvert år. Storm Bjerke etterlyste også et etterutdanningstilbud fra museene.

Det mest interessante fra kunsthistorieprofessoren var likevel innblikket i pågående endringer på Universitetet i Oslo. Faget skal ifølge Storm Bjerke legge større vekt på det han kalte «visuelle studier». Vi vet hva dette betyr: Større vekt på mediebilder og populærkultur, samt representasjonskritiske perspektiver. Instituttet starter også et nytt utdanningsopplegg som handler om «kunst og institusjon». Her inviterte Storm Bjerke til innspill, for dette faget er enda ikke ferdig utformet. Et sted å begynne er selvfølgelig med den store idéen om «kunstens økosystem» og det pågående presset fra kunstsosiologien. Et sentralt spørsmål kunne være: «Kan kunstinstitusjoner og kunstdiskusjoner være vesensbestemmende for kunsten?» Ludwig Wittgenstein mente jo det, at bildets kontekst faktisk var en del av bildet. Det ville være den endelige stadfestingen av at Malmanger tok feil. Kunsthistorie er ikke bare et gjenstandsstudium, det er også studiet av kunstens kontekster.

Nå er ikke kunsthistoriefaget på Blindern helt ferdig restaurert. Et interessant spørsmål fra salen dreide seg om fagets konservative profil. På Universitetet i Oslo legges det fortsatt stor vekt på å undervise i den kunsthistoriske kanon fra antikken til modernismen. De fleste universiteter i Nord-Europa har gått vekk fra dette. Storm Bjerke forsvarte denne konservatismen med en halvveis unnskyldende mine og understreket at det i det minste gjør Universitetet i Oslo unikt. Han rakk ikke å reflektere over om også bachelorstudiet i større grad bør rettes mot «kulturelle studier» og «institusjoner».

Mens fornyelsesprosessen går sin gang utdannes det altså 40-50 kunsthistorikere årlig. For de fleste er den ideelle stillingen som forsker og/eller kurator ikke tilgjengelig. Hva gjør de så, dagens unge kunsthistorikere? Jo, de ser ut til å begynne på arbeidslivet som galleriassistenter, museumsverter, frilansskribenter og midlertidig ansatte prosjektmedarbeidere, som godt integrerte i kunstfeltets voksende, underbetalte prekariat. En kunsthistoriker jeg møtte etter møtet kunne fortelle om elendig arbeidsmiljø, ansettelser i grenseland, underbetaling, gratisarbeid og manglende kontrakter. Han fortalte også at hans representant i fagforeningen NTL aldri hadde hatt en sak fra kunstfeltet til behandling.

Det store spørsmålet er om det er en sammenheng mellom den kritiske situasjonen på arbeidsmarkedet for unge kunsthistorikere, den manglende evnen til å få fram kunsthistorikere med lederegenskaper og konservatismen i kunsthistorikermiljøet. Jeg har mitt eget perspektiv på dette. I Hollywood på 30-tallet het det «Be kind to everyone on the way up; you’ll meet the same people on the way down.» Her har kanskje kunsthistorikerne gjort det vanskelig for seg selv ved å hegne om sitt eget fag og ikke anerkjenne andre aktører i kunstfeltet. Ikke minst Nasjonalmuseet, som fortsatt er styrt av kunsthistorikere, har vært lite åpne for å anerkjenne blant annet kunstnernes og frilanskuratorenes bidrag til det kunsthistoriske og museumsfaglige arbeidet. Når benyttet museet seg sist av en frilanskurator? Det samme spørsmålet kan stilles til flertallet av landets kunstmuseer.

Kunsthistorikerne skal være stolte av sitt fag og sin kunnskap. Men de må også anerkjenne at faget nå eksisterer i et «utvidet felt», der også mange andre aktører er bidragsytere. En slik innsikt i et reelt skjebnefellesskap er det beste grunnlaget både for ledere og fagfolk i fremtidens kunstfelt.

  1. Comment from sten are sandbeck

    “Ludwig Wittgenstein mente jo det, at bildets kontekst faktisk var en del av bildet. Det ville være den endelige stadfestingen av at Malmanger tok feil. Kunsthistorie er ikke bare et gjenstandsstudium, det er også studiet av kunstens kontekster.”
    om konteksten er en del av bildet, er den vel også en del av gjenstanden? Om et gjenstandstudium går ut på å finne den integrerte konteksten i gjenstanden, og omvendt.. så tok vel ikke Malmanger helt feil likevel.

  2. Comment from Bjarne Toft Sørensen

    Stein Henrichsen har fat i nogle klare tendenser i tiden, når han nævner kompetencer som tværfaglighed, smidighed, nytænkning, erfaring fra samtidskunstfeltet og international orientering.

    På Københavns Universitet kan en bachelor i Kunsthistorie f.eks. ud over at vælge at tage en kandidatuddannelse i Kunsthistorie vælge de tværfaglige kandidatuddannelser i henholdsvis Moderne kultur og Kulturformidling og Visuel kultur. Der er tale om uddannelser med stor fleksibilitet og valgfrihed og muligheder for specialisering.

    Det årlige optag på kandidatuddannelsen i Moderne kultur og Kulturformidling er ca. dobbelt så stort som optaget på henholdsvis kandidatuddannelserne i Kunsthistorie og Visuel kultur.

    For mig at se ligger de tværfaglige kandidatuddannelser i høj grad i forlængelse af Henrichsens forventninger med hensyn til kompetencer, især hvis baggrunden også er en bacheloruddannelse i kunsthistorie.

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!