Commentary 20.03.18

En kolonialisering av norsk kunstliv

Art Basel Cities House i Buenos Aires. Foto: Mani Gatto. Gjengitt med tillatelse fra Art Basel.

Hva er egentlig provinsialisme? Den klassiske teksten om emnet ble skrevet av kunsthistorikeren Terry Smith i Artforum i 1974. Smith skriver: «Provinsialisme er først og fremst en servil holdning overfor et eksternt bestemt hierarki av kulturelle verdier».

Det er en ganske eksakt beskrivelse på situasjonen når et tyvetall offentlige og private aktører i norsk kunstliv ønsker å betale den sveitsiske kunstmessen Art Basel 3,4 millioner for å fortelle oss hvordan Oslo skal utvikles til en internasjonal kunstby.

Et fullskala treårig prosjekt under paraplyen «Art Basel Cities» er estimert til 185 millioner kroner. Ingen kan helt si hva prosjektet skal romme, annet enn at det ikke skal være en kunstmesse. Bildene fra den første Art Basel-byen, Buenos Aires, forteller at det ligner et slags litteraturhus for kunstfeltet, med seminarer og foredrag.

Jonas Ekeberg er ansvarlig redaktør for Kunstkritikk. Illustrasjon: Jenz Koudahl.

Jeg kan ikke finne på noe godt å si om dette prosjektet. Prislappen er hårreisende, og det er ikke vanskelig å støtte Kulturdepartementet som mener det er «usannsynlig» at det skal være mulig å samle inn så mye penger.

Det verste er likevel at prosjektet skaper inntrykk av at norsk kunstliv har behov for et slags utvidet nærvær av den autoriteten som Art Basel representerer. Det finnes allerede flere titalls aktører i Oslo som arrangerer debatter og seminarer ukentlig. Det er ikke vanskelig å se for seg at Art Basel kan bidra med flere, og sikkert også konsulenthjelp og prosjekter og lobbyvirksomhet og nettverksbygging.

Men dette er jo noe norske aktører allerede gjør hver dag, hele året! Og dersom det norske kunstlivet ikke til enhver tid fremstår som like «profesjonelt» og «internasjonalt» som livet rundt messen i Basel, så er dette på grunn av de lokale forutsetningene i Oslo. Dette blir ikke bedre av å få et internasjonalt konsern hit som liksom skal fortelle oss hvordan det skal gjøres.

Tvert imot skal vi være stolte av den kunstkulturen vi har utviklet i Norge og Norden. Kanskje vi kunne lære Art Basel og resten av det internasjonale feltet å ta bedre vare på kunstnere, kuratorer, kritikere og andre essensielle bidragsytere til kunstfeltet. I Basel er det nemlig makt og penger som rår, og det er dette som nå skal importeres til Oslo.

En av de viktigste forutsetningene for norsk kunstliv er økonomien. Det er selvfølgelig kamp om hver krone, og det er vanskelig å få gjennomført alt man har lyst til, på det kvalitetsnivået man ønsker. Problemet er naturligvis at det ikke er nok midler til alle. Så aktørene må fortsette å argumentere for økt støtte, og utvikle sine egeninntekter.

Vi kan se for oss at Art Basel Cities hever seg høyt over dette politiske spillet. De skal ha 3,4 millioner kroner – det årlige utstillingsbudsjettet til 2-3 norske kunsthaller – bare for å undersøke hvordan norsk kunstliv kan bli mer internasjonalt. Så skal norsk kunstliv samle inn ytterligere 185 millioner for at prosjektet skal etablere seg i Oslo i tre år og for at vi skal føle oss enda mer provinsielle. Det private firmaet Art Basel skal selvfølgelig få slippe unna den vanskelige norske kulturpolitikken, slik at de kan konsentrere seg om å utvikle norsk kunstliv.

Om prosjektet blir gjennomført kan vi se for oss at vi i tre år få lov til å se Art Basel rulle ut prosjekter fra sitt elitistiske perspektiv, med stjernekuratorer, toppgallerier og internasjonale kunstsamlere. Så skal vi lytte og lære. Kanskje vi også kan få bidra til Art Basel-imperiet om vi oppfører oss pent og aksepterer konsernets verdier og autoritet.

For meg er det et slags skrekkscenario at norsk kunstoffentlighet skal underordne seg dette multinasjonale konsernet og bli mer internasjonalt på disse premissene. Dette betyr ikke at jeg har noe imot Art Basel som kunstmesse. Tvert imot. Det er et privat foretak og klarer å koble gallerier og kunstsamlere på toppnivå. Men det kan ikke være dette som skal ligge til grunn for utviklingen av norsk kunstliv.

Jeg har heller ikke noe imot å utvikle den kommersielle delen av norsk kunstliv. Kanskje kunne det til og med være interessant å hyre inn en konsulent fra Art Basel for å få hjelp til dette. Men det må selvfølgelig være et avgrenset og tydelig prosjekt, med norsk bestiller og på norsk kunstlivs premisser. Vi trenger ikke et monsterprosjekt som skal operere i Oslo med helt andre økonomiske forutsetninger enn de lokale aktørene.

  1. Comment from Kristian Skylstad

    Utrolig viktig, modig og godt innlegg av Jonas Ekeberg.

  2. Comment from Kristine Øksendal

    Dette er ikke hårreisende summer, de er tvert i mot realistiske og i samsvar med ansvarlig økonomisk planlegging.

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!