Se, de snakker

Onsdag den 26. april gikk et sjeldent arrangement av stabelen. Norsk kulturråds nye scenekunstutvalg og scenekunstkonsulent møtte et Blå fylt til randen med kunstnere, administratorer, kritikere og andre fra scenekunstfeltet. Anledningen var utvalgets strategiplan for perioden 2006-2009.

Et av satsingsområdene til det nye scenekunstutvalget er å stimulere til økt fokus på scenekunst i offentligheten, for som det noe forsiktig er uttrykt i strategiplanen: «Til tross for en høy aktivitet og et økende antall produksjoner, kan det imidlertid se ut som om scenekunsten taper i konkurransen med andre kulturtilbud om synligheten i det offentlige rom». Møtet med scenekunstmiljøet og en kronikk i VG den 25.4, med den Bond-lignende tittelen Med rett til å fornye, er ledd i et forsøk på å synliggjøre feltet, i første omgang Kulturrådet selv. Begge deler tyder på at det nye utvalget ønsker å være synlig, tydelig og offensivt, noe som er på høy tid.

Med makt til å straffe
Det nye utvalget er ledet av Bentein Baardson og består for øvrig av Anne Britt Gran, Therese Bjørneboe, Preben Faye-Schjøll, Hooman Sharifi, i tillegg til Jon Tombre som ved denne anledning ikke var tilstede. Scenekunstkonsulent Rolf Engelsen tiltrådte i fjor høst. Å invitere kunstnere til å kommentere programskriftet er å stille seg selv lagelig til for hogg, men å kritisere Kulturrådet føles muligens mer som å gå frivillig til skafottet. I alle fall ifølge Kate Pendry som holdt et av kveldens mange innlegg. Performancekunstneren sammenlignet relasjonen mellom Kulturrådet og kunstnerne med forholdet mellom foreldre og barn, og alle vet at foreldre har makt til å straffe slemme barn. Barna på sin side forsøker å gjette seg til hva de skal gjøre for å blidgjøre de uforutsigbare foreldrene. Pendry kaller det sadisme og etter applausen å dømme er hun trolig ikke den eneste i kultur-Norge som har kjent på det problematiske med utydelige og vanskelig angripelige maktinstanser. Det bør ikke bare scenekunstutvalget, men alle som sitter på innflytelsesrike posisjoner i norsk kunst være seg bevisst. Hvordan skaper man et godt debattklima med et reelt potensial for kritikk i et lite land? Kulturrådet er inne på rett spor ved å skape møteplasser, ved å invitere til diskusjon og ved å granske seg selv. Det kan de trygt fortsette med. Kritikk fra kulturminister og misfornøyde kunstnere har dessuten satt Kulturrådet på medienes dagsorden, og dårlig kritikk er i dette tilfellet bedre enn ingen kritikk, som her er et reelt alternativ.

Visjoner og målsetninger
Nok om kommunikasjonsstrategier før og nå, og over til innholdet i strategiplanen. For hva er det scenekunstutvalgets visjoner og målsetninger faktisk går ut på? Det er fristende å berømme utvalgets medlemmer for å ha klart å avdekke presserende behov i det frie scenekunstfeltet. Når det er sagt er det ingen overraskelser her. For det har ikke vært mangel på utfordringer verken for produksjon eller formidling av scenekunst det siste tiåret. Det har lenge vært et problem at Kulturrådets støtte kun er prosjektbasert. Mens dette i sin tid var nyskapende og progressivt forhindrer det i dag nyrekruttering fordi de etablerte gruppene, ofte internasjonalt kjente navn, gjerne får støtte over flere år og dermed spiser en uforholdsmessig stor del av potten. Dette til tross for at selv ikke de får støtte til drift. Og ja, utvalget har helt rett i at det til tross for både kompetanse og infrastruktur dessverre er slik at de frie gruppenes produksjoner ofte blir sett av svært få, fordi det bare er produksjonen som støttes og ikke visning. Det er dårlig ressursbruk, til forkleinelse for både kunstnere og publikum. Sist men ikke minst, har Baardson og co. helt rett i at den norske scenekunsten har nådd et nivå der den er blitt en etterspurt eksportartikkel på en internasjonalisert scenekunstarena. Det gir positive ringvirkninger for hele feltet og bør støttes.

Scenekunstutvalget ønsker mye: De vil styrke feltet økonomisk gjennom økte bevilgninger, styrke eksperimentering, utforskning og tverrfaglig samarbeid, samt styrke produsentleddet. Samtidig vil de etablere nye visningsarenaer og formidlingsmåter og stimulere til offentlig bevissthet og kritisk refleksjon om scenekunstens betydning, for å nevne noe. Det er en smørbrødliste av gode intensjoner, men både Kai Johnsen, regissør og tidligere scenekunstkonsulent, og daglig leder i Senter for dansekunst Randi Urdal var blant dem som hevet en kritisk stemme på Blå. Johnsen for vaghet i forhold til iverksetting av tiltak og Urdal for en styrende retorikk. En retorikk som nevnte Pendry med støtte fra flere av kunstnerne mener gjør søkere til løgnere. Utvalget har kanskje fjernet det belastede og ulne ordet nyskapende, men tilbake står ord som eksperimentering, utfordrende, og tverrkunstnerisk.

Kunstnerne bør likevel være forsiktig med hva de ønsker seg, for språket og retorikken de kritiserer har en grunn og den heter populisme. Krav om lønnsomhet, kvalitet og publikumsappell setter kunsten under konstant press for å levere varene. Men foruten suksess trenger kunsten i like stor grad å gå grundig på trynet med jevne mellomrom. Vi trenger prosjektene som bare blir sett av noen få spesielt interesserte, og vi trenger scenekunstnere som risikerer å få et uforstående og endatil misfornøyd publikum fordi det holder vår kritiske sans og evne til undring skjerpet.

Nødvendig med åpenhet
Det er vanskelig, for ikke å snakke om prematurt å forsøke å plassere den nye scenekunst-strategien inn i et kunstteoretisk begrepsapparat. Det ligger ingen åpenbare prioriteringer knyttet til estetikk i dokumentet, bortsett fra fokuset på tverrfaglige, eller burde det stå tverrkunstneriske prosjekter? Medlemmene i utvalget representerer dessuten til en viss grad sammensatte interesser og det er også synlig i strategidokumentet. Her er kultur og næring, kunstnerisk så vel som kulturelt mangfold, i tillegg til den nevnte tverrfagligheten og mye mer. Om ikke annet kan det kanskje kalles en pragmatisk innfallsvinkel?

At kulturrådets organer ikke trenger å begrunne sine kunstfaglige vurderinger i behandlingen av søknader er en prinsipiell diskusjon de ikke tar opp, men som bør opp til vurdering. I den nye åpenheten som scenekunstutvalget nå går i bresjen for, bør offentligheten og spesielt kunstnerne det gjelder ha en større grad av innsyn i beslutningsprosessene. Framfor noe ville det gi grunnlag for debatt og bidra til synliggjøring av kulturrådets rolle som det norske scenekunstfeltets viktigste kurator.

Et forpliktende forhold
Jeg bet meg merke i en noe uheldig bemerkning fra en av utvalgets medlemmer som sa at det var bemerkelsesverdig lite syting blant de frammøtte kunstnerne. Uttalelsen falt ikke i spesielt god jord, men jammen var den ikke ganske treffende. Mangelen på midler er et nærliggende tema når scenekunstmiljøet samles i større eller mindre sammenhenger. Men det er ikke alltid like konstruktivt og det har lett for å stjele fokus fra mindre håndfaste verdier, som visjoner for eksempel. Strategidokumentet som nå foreligger er fullt av positive visjoner for en konstruktiv nyorganisering av de statlige midlene til den frie scenekunsten. For å oppfylle disse visjonene trengs det framfor alt mer penger. At kunstnerne selv lar dette ligge tyder imidlertid på at scenekunstutvalget oppfattes å kjempe deres sak; Kulturrådet blir noe mer enn Pendrys «überforeldre». Det er legitimit for scenekunstutvalget å be om tid til å iverksette strategiplanen for at de skal kunne bli dømt på det faktiske arbeidet de vil gjøre. At scenekunstkonsulent Rolf Engelsen poengterer at de ønsker debatt er positivt, men debatten er ikke bare scenekunstutvalgets forpliktelse. Et kulturråd som ønsker dialog, innebærer også en forpliktelse for et miljø med mange ulike behov og virkeligheter – en forpliktelse til ikke å la Norsk kulturråd og scenekunstutvalget få altfor mye arbeidsro.