Et innlegg fra «konferansen «Kritikk, dømmekraft og intervensjon»
i regi av Estetikkprogrammet på UiO på Tyrifjord Hotel, mai 2008.
Kritisk selvbetraktning handler ikke om å studere kritikerens egen person, men å anerkjenne at det du skriver om er en funksjon av den kritiske relasjonen du har valgt å sette i spill. Og at du selv som skrivende er en funksjon av den samme relasjonen.
Som representant for kritisk praksis ble jeg bedt om å innlede om begrepet kritisk distanse, og jeg
kan i den anledning kokettere med en uvilje jeg strengt tatt ikke føler mot begrepet, men som like
fullt vil passe godt som innledning. Uviljen skyldes budet om edruelighet som ligger i dette
begrepet, en vilje eller evne til å holde verden på avstand. Å besitte kritisk distanse, en egenskap
jeg stort sett setter høyt, men som jeg altså kjemper imot som kritiker, innebærer altså å holde
hodet kaldt i kampens hete, å aldri helt delta i bataljen, aldri å forføres av det blendverk verden
setter opp for oss. Det handler om delvis alltid å være på et annet sted.
Derfor uviljen, fordi motivasjonen for å drive med kritikk, for mange av oss, i hvert fall for meg
selv, er motsatt. Kritikk handler ikke om å holde verden på avstand, men heller om å forsøke å
bringe den nærmere. Ikke om å holde seg jomfruelig edruelig, men om å omfavne, og omfavnes
av, noe som ellers slipper unna. Kritikken stiller oss derfor overfor et paradoks: selv om den
motiveres av vilje til å bringe verden nærmere, er den også en måte å bringe den på avstand. En
tilbaketrekning som også er et forsøk på å omfavne.
Derfor kan kritikken aldri bli substansiell fordi den alltid forholder seg til noe som er fraværende. Kritikkens definitive premiss er avstanden til det den handler om, og den defineres derfor også av en avstand til seg selv. Og skulle vi komme med en typologi for kritikk versus teori, er det kanskje nettopp i denne avstanden til seg selv vi kunne begynne. Kritikk er en sjanger der avstand til seg selv er innskrevet i teksten.
Å skrive kritikk er å stå utenfor og se inn på en meningsfull sammenheng som du aldri kan ta del i, men som du vet at konstituerer deg. Du er tvunget til å forholde deg til den, du kan ikke stikke av fra den, hvor gjerne du enn ville. Det er å betrakte meningen på avstand og vite at du betrakter den på avstand. Og å vite at du når du betrakter denne meningen også betrakter deg selv på avstand. Nettopp fordi du som kritisk subjekt er konstituert i kraft av å være en relasjon til denne meningen, slik meningen også er konstituert som kritisk objekt i relasjon til deg selv. Det kritiske subjekt er allerede en del av det som betraktes. Og meningen, praksis, verket eller hva du enn vil kalle det, er en del av deg selv. Den relasjonen oppsto i det du valgte å bli et kritisk subjekt, i det du valgte å gjøre dette du står i forhold til, til en mening du er atskilt fra.
Kritisk selvbetraktning dreier seg altså ikke om å studere kritikerens egen person, hvem han ellers kunne finne på å være. Det består i å anerkjenne at det du skriver om, dette meningsforholdet du formidler, er en funksjon av den kritiske relasjonen du har valgt å sette i spill. Og at du selv som skrivende er en funksjon av den samme relasjonen.
La meg komme med et banalt eksempel om den gangen jeg skrev en kritikk av Oasen Hageland på Skullerud. Det var en dag i fellesferien, det var varmt og tomt der inne. Vi skulle skrive om konsumentsamfunnet, om samfunnet som kjøpesenter og kjøpesenteret som samfunn. Jeg valgte å betrakte dette kjøpesenteret i henhold til min egen erfaring, slik jeg vanligvis betrakter et kunstverk, eller et teaterstykke, som en omsluttende sosial installasjon. Og jeg opplevde selvsagt en sterk erfaring av sublimitet, av intensitet og poesi, en erfaring jeg selv gjerne ville ha, som jeg altså var sendt ut for å få, men som like fullt var helt reell.
Selv om denne erfaringen er reell, ville det være tullete å tro at Oasen Hageland er et sublimt sted. Sublimiteten i Oasen Hageland var en funksjon av den tilbaketrekning jeg selv gjorde, den oppsto i det jeg definerte meg selv som et fravær til kjøpesenteret og kjøpesenteret som en meningsfull helhet jeg søkte å forholde meg til, uten egentlig å ta del i den. Jeg småpludret med en akvarievasker og klappet noen geiter. Både jeg og fotografen følte at vi var kommet inn i en ny og vidunderlig verden, og erfaringen ble selvsagt sterkere da jeg begynte å skrive om den etterpå fordi jeg visste at dette vidunderlige var en funksjon av tilbaketrekningen jeg selv hadde gjort. At det hadde kommet til syne utelukkende fordi jeg definerte meg selv som fravær fra Oasen Hageland og gjorde det til en verden som var lukket for meg selv.
Det sørgelige er selvsagt at jeg og denne vidunderlige verden på Oasen Hagesenter aldri vil finne sammen. Jeg kan forsøke å nærme meg den, men jeg vil aldri kunne ta del i den. Nettopp fordi den kritiske relasjonen som konstituerte oss som subjekt og objekt, og som denne sublime erfaringen sprang ut av, ikke er basert på nærhet, men på fravær. Derfor kan den kritiske
distansen, relasjonen som definerer det kritiske subjektet, så vel som det kritiske objektet, kanskje
best beskrives som en ikke-relasjon.
Å skrive kritikk handler ikke om å nærme seg en mening som allerede er der, den slags kan vi
overlate til katalogskribentene. Det består i å tre ut av de meningsfulle sammenhengene du
allerede inngår i, utskille en mening du ikke kan ta del i, og like forbannet prøve å gripe denne
meningen i skrift. Og denne meningen er selvsagt produkt av din egen tilbaketrekning, den ville
aldri tre frem om du ikke trakk deg tilbake. Den fraværende meningen er selvsagt en fiksjon. Slik
tilbaketrekningen som konstituerer den også er fiksjon.
Men like fullt er det en fiksjon jeg velger å forholde meg til. For det er den fiksjonen, den egentlig svært naive tanken om at det er mulig å tre ut av de fenomenologiske, nevrologiske, økonomiske, biopolitiske (osv) meningssammenhengene jeg hele tiden inngår i, som gjør at jeg kan kalle meg et subjekt. Til fiksjonen om et subjekt hører fiksjonen om en fraværende mening, en meningshorisont subjektet retter seg mot som fravær, som det følgelig aldri kan gripe, men som det likevel må forholdet seg til. Praksis, verket, meningen, Oasen Hageland, det spiller ingen rolle. Nettopp fordi det fremtrer i det vi trekker oss tilbake, vil vi aldri kunne gripe det, og vi vil aldri bli gjenforent med det i oss selv som er meningen, eller det i meningen som er oss selv. Som en ny undertittel til denne konferansen kunne jeg foreslått «kritikk, avmakt og tilbaketrekning», fremfor «kritikk, dømmekraft og intervensjon».
Så hvorfor skal vi ta dette valget? Hvorfor skal vi ende opp i den paradoksale situasjonen at vi trer tilbake fra et nettverk av meningsfulle sammenhenger for å finne frem til en mening vi ikke kan gripe, og som vi vet er en fiksjon? Hvorfor velger vi å fjerne oss fra verden for å bringe verden nærmere? Hvorfor velger vi å drive med kritikk?
Nettopp fordi det er en sjanger som tillater oss å fremstå som subjekter. Å velge å inngå i kritiske ikke-relasjoner til en fraværende mening handler på den ene side å etablere en subjektivitet, på den annen side å anerkjenne sin egen utilstrekkelighet, det radikalt ubegrunnede i denne subjektiviteten. På den ene siden handler kritikken om hele tiden å søke nye sammenhenger å inngå i, nye steder å finne sine egne røtter, å nettopp forsøke å omfavne og omfavnes av verden.
Slik sett handler kritikk om begjær heller en desinteresse. På den andre siden handler kritikk om å
innreflektere distansen til, og vilkårligheten i, de utopiske meningssammenhengene vi alltid søker
etter og finner overalt, bare vi trekker oss unna dem. Kritikk handler om å bringe verden nærmere
ved å holde den på avstand. Det handler om å begjære mening, og om samtidig innreflektere
meningens vilkårlighet. I kritikken er denne distansen en forutsening, og den er derfor en
eksistensiell paradesjanger.
Er ikke det å være eksistensielt subjekt også å inngå i en ikke-relasjon, en relasjon basert på fravær og forskjell, fra de sosialøkonomiske, historiske og patologiske sammenhenger man selv er en funksjon av? Handler det ikke om å trekke seg tilbake, og i denne tilbaketrekningen
konstituere verden som noe annet, noe fraværende du like fullt forholder deg til? Slik det kritiske
subjekt er definert som fravær fra «verket», «praksis» osv., er det eksistensielle subjektet også
definert som fravær fra «verden», fra «væren», fra «meningen», eller hva vi nå velger å kalle dette
vi har trukket oss tilbake fra, og som vi nettopp derfor ikke oppgir tanken på. Heller ikke det
eksistensielle subjektet kan noen gang bli substansielt.
Kritikken er en sjanger der fraværet fra mening er innskrevet i teksten, der distansen er nedlagt
som grunnpremiss og sjangerkjennetegn. Den kritiske distanse er også en eksistensiell utfordring,
og de kritiske strategier vi velger for å møte den er også eksistensielle strategier.
Selv tror jeg vi vil komme lengst med å dyrke distansen som kritisk og eksistensielt grunnvilkår. I dette ligger å anerkjenne at vi står i en kritisk ikke-relasjon både til verket og til verden, og at det er denne ikke-relasjonen som konstituerer oss som kritiske subjekter, slik den også konstituerer dette meningsfulle og fraværende vi som subjekter er rettet mot som avstand. Det innebærer også å anerkjenne at denne kritiske ikke-relasjonen er et valg vi tar hele tiden. Det innebærer å gi opp ethvert forsøk på å felle dommer over verden, gi opp forsøk på å legitimere kritikken i at den er rettet mot noe annet, i at den har en sannhet å fortelle eller noe å fortelle sannheten om. Og da heller fokusere på kritikk som en estetisk praksis. Estetisk, ikke fordi den på død og liv skal være så kunstferdig. Men fordi den ikke støtter seg på annet enn sitt eget uttrykk. Dette innebærer selvsagt å påberope seg kritisk autonomi, men det er en ufundert autonomi. Like ufundert som den autonomi vi velger å tillegge meningen vi utskiller når vi trekker oss tilbake, og som vi derfor er utskilt fra som avstand. Det handler om å forholde seg til dette vi kaller praksis,
meningen eller verket som noe som konstituerer deg, men som like fullt alltid vil være fraværende fra deg. Nettopp om å bringe verden nærmere ved å holde den på avstand.
Bildene i artikkelen er tatt på Plantasjen Hagesenter (tidligere Oasen Hagesenter) på Skullerud.
Foto: Ketil Nergaard.
kunstkritikk.no har tidligere publisert Sissel Furuseths innlegg fra konferansen. Et introduksjon av konferansen og Estetikkprogrammet finner du her>>
Veldig presis og interessant artikkel, Refsdal Moe! Den omfavnende distansen du beskriver, minner sterkt om å lage kunst. Det å oppheve, fremheve, utvelge noe – å gi det en form som ikke er den egentlige, hvis den finnes en. Å lage et verk som handler om å hogge ved er annerledes enn å faktisk hogge ved, også selvom du hogger ved mens du lager verket.
I livet ellers er dette posisjoner som det går an å tre både ut og inn av, men det går ikke an å besitte begge i samme øyeblikk.
Dette var ikke akkurat avklarende, men du verden så underholdene. Det minner meg om en epistel fra Dusteforbundets annaler. Den handlet om en bonde på Ringerike, som hadde funnet en spesiell poet. Den, poteten altså, var så lik en bjørn i sammenrullet tilstand at den til forveksling lignet en potet.
Jon Refsdal Moes fremstilling av den kritiske praksis minner sterkt om denne poteten. Det er hverken hode eller hale på teksten, bare en kveil av begreper og antibegreper som uavlatelig går i ring. Det forundrer meg at hans stadige terping på distanse ikke inkluderer tenkningens egen prosess. Når han bestemmer kritikken som en tenkende praksis, hvordan kan denne tenkningen da tenke over seg selv?
Det spesielle ved tenkningen er jo at den i sin tenkning ikke kan tenke over seg selv. Følgelig har den heller ingen distanse til sin egen tenkning, med det som konsekvens at den ikke kan bestemme seg selv som ikke-tenkning. Hvilket er et nødvendig vilkår for Refstdal Moe om han vil operere med en rekke ikke-strategier.
Kritikken som tenkende praksis er altså avstandsløs i forhold til seg selv. Hvor blir det da av den kritiske distansen, som bare tenkningen kan legitimere? Enhver distanse i den kritiske prosessen er det bare tenkningen som kan begrunne. Men hvordan kan tenkningen begrunne sine tenkende strategier når den ikke kan begrunne seg selv? Dermed rakner også poenget med kritikken. Den er uten både perseptiv og rasjonell legitimitet.
Det er mange andre punkter å ta opp i Refsdal Moes artikkel, men det får vi ta etter hvert.
For øvrig er det en uting at han hele tiden uttaler seg på vegner av ”vi”. Hans innlegg representer bare hans meninger og synspunkter, og er neppe en gangbar fremstilling av den selvforståelse som ligger til grunn for andre kritikeres virke.
Paul Grøtvedt