Ane Graff

Intervju 22.08.14

Hvordan du endres, celle for celle

 

Ane Graff. Foto: Kristian Skylstad.

Ane Graff. Foto: Kristian Skylstad.

Et materiale er en tråd. Hvordan massen vil forvitre ligger allerede der, det kan nøstes opp. Det er slik jeg tegner. Slutten er ikke noe som kommer, den har ligget der hele tiden. Den er innebygget i vår eksistens, den er den integrerte delen vi ikke kan banke vekk uten å banke alt i stykker. Den er ikke engang mørk, den er lys, og den ligger i steinen, i hånden som holder blyanten, i øyeblikket jeg blunker og alt blir lysende hvitt og oppløst og annerledes.

 Ane Graff

 

Du reiste til Kina. Hva møtte deg der?

I Beijing i Kina møtte jeg to kunstverdener på sitt minst konstruktive; den statlige og den kapitalistiske. De hadde begge blitt dratt til sitt ytterste samtidig som det ikke fantes noe i mellom. Så der satt jeg på studio, og prøvde å lage det som lå mellom, helt på egen hånd. Det var bare å gi seg over og le av forsøket. Å leve i en slik ekstremverden fristilte meg.

Jeg flyttet til Kambodsja, der det ikke er noe kunst, i hvert fall ikke slik vi definerer det.

Kanskje vi hadde det slik at vi begge trengte å komme oss vekk fra kunstscenen en periode, og være et sted der vi ikke ble gjenkjent, møtt med forventninger eller var del av en sammenheng.

Et sted der vi bare kunne være et menneske.

Det er ganske fint å bare være et menneske.

Slippe skuespill og rollespill.

Ane Graff, {ITALIC}The Hungry Eye{ENDITALIC} (detalj), 2014.

Ane Graff, The Hungry Eye  (detalj), 2014.

Jeg har som utgangspunkt at man først og fremst må ha suksess som menneske for å få til kunst som er forløst og dermed kvalitetsmessig best mulig. Rett og slett fordi hvordan man har det og hvordan man er i verden, legger grunnlaget for hva slags utgangspunkt man skaper ut ifra. Vi vil alle skape fra et sted av frihet og åpenhet. Om vi skal få til den mest forløste kunsten, så må vi bli de mest forløste menneskene.

Istedenfor kan vi ofte framstå som de mest forknytte.

Det er mye redsel i vårt yrke. Fordi alle vil være flinke, suksessfulle og få ros. Det er menneskelig, og noe alle trenger. Muligheten for å få den anerkjennelsen er så liten, og det fører til konkurranse og misunnelse. Ut av dette kan det vokse prosjekter som oppleves som uforløste og fremmedgjorte. Jeg tror alle kunstnere kan se at det er deler av deres egen produksjon som er preget av redsel og usikkerhet, inkludert min egen.

Selvsensur.

Definitivt. Selvsensur er noe av det verste. Det har jeg sloss med.

Det er et monster.

Det er et jævla monster.

Spiser tiden.

Spiser hjernen.

Mangelen på frihet blir veldig tydelig når man har gallerist.

Det kommer selvfølgelig an på hvem galleristen er og hva slags samarbeid man har. Men det er klart det kan være begrensende. Det medfører vanskeligheter hvis prosjektet som vokser i en ikke passer inn i det førende. Da ender man opp med å enten bli bedt om å endre kurs, eller man kan henfalle til selvsensur. Blir da kunstnerskapet det det kunne ha blitt og skulle ha blitt? Det snakkes lite om dette, også blant kunstnere. Å lage kunst som ligger utenfor trendene kan være fryktinngytende, fordi ingenting er så utrendy (og uomsettelig i markedet) som utrendy kunst.

Sånn sett er det kanskje best å lage kunst for historien og ha et bevisst forhold til at man en gang skal bli borte.

Trender går helt klart i loop. Jeg pleier å si til studenter at man skal lage noe som ideelt sett skal holde i hundre år, og bruke det som et kvalitetsbarometer. Da står man fritt fra disse hurtig skiftende trendene. Men det er mye som tilsier at det er friere og enklere å være kunststudent nå. Da jeg studerte oppfattet jeg handlingsrommet som trangere, og feltet som mer polarisert. Min oppfatning var at det var akademia versus håndverk på begynnelsen av 2000-tallet, det er mer åpent nå.

Og vi var mye sintere.

Det også går i bølger.

Det min generasjon kanskje gjorde feil var at vi angrep ironien når det var kynismen som burde blitt angrepet. For ironi legger poetiske føringer.

Det er vanskelig å leve med kynisme når man skal produsere kunst, fordi kynismen i sitt vesen avviser sårbarhet. Og sårbarhet trengs i kunstproduksjon. Kynismen i bransjen kan også føre til at kunsten tilpasser seg markedet, istedenfor omvendt.

Som kunstner kan man være litt uoppdragen og jobbe mot galleristen. Det blir en slags kamp mot vindmøller.

Kanskje kan det i enkelte situasjoner løse en indre ambivalens overfor det å jobbe innenfor rammer satt av andre.

Hvem har formet deg mest? Hvem ser du opp til? Døde eller levende.

Ane Graff, {ITALIC}Sung{ENDITALIC}. Foto: foto: RH Studio.

Ane Graff, Sung, 2013. Foto: RH Studio.

Jeg ser opp til kunstnere som har kjempet for å få uttrykke seg. Historisk sett er jeg fascinert av kvinnelige kunstnere fra 1700- og 1800-tallet som endte opp med å ikke gifte seg, fordi de da som kvinner måtte gi opp kunstnerskapet sitt. Det har fått meg til å tenke på hvordan samfunnets føringer kan være så bestemmende for ens eget liv at man må ta polariserte valg.

Enten/Eller-dilemmaet til Søren Kierkegaard i forholdet til hans forlovede Regina. Valget mellom å dyrke geniet i seg selv eller gå for det standardiserte proletariske livet.

For disse kvinnene må valget mellom et uttrykksbehov og å gå inn i en sammenheng der man ikke får uttrykt seg, ha vært et enormt dilemma. Realiteten i den problemstillingen gjør dypt inntrykk på meg, fordi det dreier seg om mennesker som har tatt seg selv og sitt uttrykksbehov alvorlig i en tid hvor dette var vanskeligere enn vi kan forstå. Jeg tror Søren Kierkegaard ville hatt mange flere muligheter til å uttrykke seg, gift eller ikke, så jeg vil ikke sammenligne. Dette handler for meg om kvinnekamp, og om muligheten til å være den man er.

En periode forestilte jeg meg at jeg skulle vandre rundt som krigsfotograf i en brutal virkelighet på et fremmed sted og være affektert av det og rapportere om det. Det var min drøm.

Det er virkelig bra du ikke ble krigsfotograf; det finnes ting man kan se som ikke kan utslettes fra minnet. Jeg tror uansett ikke at noe menneske er en øy, og jeg er helt sikker på at valgene disse kvinnene tok innebar anger på enkelte nivåer. Det du snakker om ser jeg faktisk mer som en maskulin myte, som handler om det ensomme, mannlige geniet, fristilt fra A4-livet.

Hva tenker du om din egen rolle?

Mine foreldre var kommunister på 70-tallet. Jeg er oppvokst med det jeg vil kalle en depresjon; mine foreldres depresjon over å ikke ha klart å revolusjonere samfunnet. Illusjonene deres brast. Det har gjort at jeg ikke egentlig har noen illusjoner om at kunst kan forandre samfunnet. Jeg så mine foreldres kamp for å forandre samfunnet som en kamp mot vindmøller. De var lærere i Lofoten og jeg kan huske at vi gikk i 1. mai-tog rundt på den lille øya vi bodde på  alene.

Du tror ikke det skjer noe paradigmeskifte ut ifra kunst.

Nei, jeg tror ikke kunsten kan endre samfunnet på noen radikal måte.

Er ikke det desillusjon?

Mine erfaringer kommer fra den kommersielle delen av bransjen. Når man som kunstner drar på messer og ser børselementet på nært hold, da kan man ikke unngå å bli deprimert. De fleste kunstnere jeg kjenner som har vært på messer kommer hjem desillusjonerte. Men min desillusjon gir meg også frihet, for jeg er dermed ikke ansvarlig for å lage kunst som forandrer samfunnet. Jeg er kun ansvarlig ovenfor meg selv, og for å uttrykke det jeg selv har behov for. Jeg er allikevel ikke upolitisk på noen måte; jeg står på venstresiden politisk, og jeg er feminist.

Hva innebærer det å være feminist i dag?

Ane Graff, {ITALIC}Bruises{ENDITALIC}.

Ane Graff, Bruises, 2012. Foto: RH Studio.

Ja, hva innebærer det å være feminist i dag? Og hva innebærer det å være feminist i kunstverdenen? Jeg har tenkt mye på dette. Jeg opplever at det ligger en systemfeil i samfunnet som forplanter seg videre i kunstfeltet, og jeg ønsker å gjøre mitt for å endre situasjonen. Men jeg har ikke mulighet til å omforme energien i meg til et direkte politisk prosjekt på samme måte som Ane Hjort Guttu eller Lene Berg. Det ligger ikke for meg. Jeg har balet mye med det: Hvordan få fram en holdning eller en type verdier i kunsten? Jeg har kommet fram til at det er en politisk holdning å stå for det poetiske, intuitive, personlige og det emosjonsbaserte gjennom kunsten. Å forholde seg til kropp og til det som tradisjonelt har blitt forbundet med den kvinnelige sfæren.

Franco Berardi snakker om poesi som det fremste språket mot markedskreftene, fordi det ikke kan annekteres av teknologi.

Det ligger en sårbarhet i poesi, en kompleksitet som er utvidende. Jeg kan for øvrig se at tanken om at kunstprosjekter er personlige og kontrolleres fullt ut av kunstneren, med de poetiske elementene intakt, kan sees som radikalt i kunstverdenen i dag. Det handler om at kunst i vår tid blir sett på som et samarbeidsprosjekt mellom ulike aktører i feltet.

Er det feil retning?

Fra mitt ståsted handler det om å ha respekt for hvem kunstneren er, og hva slags prosjekt hun eller han har lyst til å lage. Noen har prosjekter som er kun ens egne, mens andre kan ha stor glede av å utvikle ting sammen med en gallerist eller kurator. Jeg har selv hatt gode og dårlige opplevelser med slike samarbeid. Det jeg snakker om er respekt for det individuelle valget. Jeg tror at noen prosjekter må få lov til å vokse og ferdiggjøres hos kunstneren, at det er viktig.

Kunsten kommer til deg.

Prosessen rundt et verk kan være flytende, intuitiv, og faktisk sårbar. Denne problemstillingen handler også om kunstnerens innsikt i sin egen produksjon. Blir den benyttet nok?

Men er det mulig i en virkelighet der man jobber på en institusjons nåde, eller i forhold til markedskonjunkturenes svingninger?

Jeg tror at man må ta seg selv alvorlig og kjenne på hvor grensene går for ens egen del. Selv kan jeg kjenne at mye skjer i perioder med færre deadlines og i situasjoner uten ytre påvirkning. Der er jeg nå, og det gjør det enklere å se de store linjene i produksjonen. Selvfølgelig kan mye skje når man jobber mot utstillinger og frister, blant annet får man opp tempoet. Men det å være frigjort fra ytre krav kan innimellom være en gave; man får tid til å puste og tenke, man kan bruke mer tid per verk og til å sikre kvaliteten.

Man kan nesten sette en parallell til forfatteren som går fra å skrive noveller til å skrive romaner.

Ved å skape seg tid og rom får man frihet til å lage et kunstprosjekt som kan bli så stort som det har potensial til. Jeg tror på tid. Det å se på verk, ha dem hos seg lenge, og tenke. Det ligger en rikhet i å frigjøre seg fra fristene, og bevege seg fram til noe som kan endre måten man lager kunst på. Jeg liker å være travel også, men det er noe helt annet å gi seg selv en mulighet til å gå dypere inn i prosjektet. Jeg tror på å gi seg selv disse periodene, kreve dem, om de ikke kommer av seg selv.

Du er fri for metodikk. Produksjonen din er preget av mange forskjellige medier og materialer. Hva gjør du akkurat nå?

Ane Graff,

Ane Graff, Slurred Sluggish, 2013. Foto: RH Studio.

Akkurat nå skriver jeg, og farger tekstiler, vekselvis. Det er ingen metode eller skiller mellom medier i min produksjon. Jeg velger det materialet og det mediet som kommuniserer ideen best, og jeg jobber stadig med å utvide produksjonen. Noe av det som har skjedd den siste tiden, er at jeg har begynt å innarbeide poetiske tekster i verksproduksjonen.

«Poetry is the here and now of the voice of the body and of the word. Sensuously giving birth to meaning», sier Berardi. Du kroppsliggjør en form for poesi?

Poesi handler om taktilitet, og kan ikke eksistere uten sanseapparatet, uten kroppen. De to er uløselig bundet til hverandre. I min praksis har poetiske og personlige spor også fulgt det materialbaserte. Kroppen (hånden) bearbeider materialene, og er til stede med all sin kunnskap og erfaringer. For meg er det poetiske det taktile og språkløse, som jeg så må gi språk.

«Kun poesi er ikke en del av spillet. Kun poesi er ikke dritt», var et av slagordene til Infrarealistene.

Jeg snakket for et par dager siden med en annen kunstner som hadde begynt å skrive poesi. Vi snakket om det som en måte å legge flere lag til virkeligheten på. Det poetiske kan være en enormt rik og beskyttende overbygning.

Poesi er en salve.

En salve mot desillusjon.

Du har vært borte fra trygge rammer, og du opplevde et tidlig tap. Jeg har personlig opplevd stadig trussel om tap, og det skaper en angst som påvirker det jeg gjør, mens du har også måttet jobbe i det neste nivået: Sorg.

Jeg har produsert kunst i perioder hvor livet har vært preget både av angst og sorg. Det var en lang fase der et menneske veldig nær meg gikk gjennom mye og til slutt gikk bort. Når jeg da satt med et prosjekt som handlet om endringsprosesser i ulike materialer, så ble det altomfattende, dette med at alt er i bevegelse og endring. Hvordan eksistensen betinger tap, på alle fronter, fordi ingenting er konstant. Vår tilværelse og vår materielle virkelighet er vilkårlig. Jeg ser verden som mer grenseløs enn jeg gjorde tidligere, mer sammenhengende, flytende og flyktig. Det er som det går strømmer mellom ulike materialer, mellom ulike tidsaspekter.

Det brutale kom også fram, brutaliteten i denne konstante flyten av tap og endring vi omgis av. Som mennesker er vi en del av denne flyten, vi endres celle for celle. Vårt betraktningsfelt og vår fysiske virkelighet defineres av dette, av materie som går til grunne, stiger og synker rundt oss.

Men det å produsere i en slik situasjon…

Det å være kunstner er å ikke slippe unna, i hvert fall for meg. Det er ikke som i en annen jobb, der man kan bruke jobben til å glemme. De eksistensielle problemstillingene er der hele tiden. Når jeg produserer forsøker jeg at jeg skal være nærværende i alle tanker, fordi tilstedeværelsen kommer gjennom i verkene. Heldigvis har tegning et meditativt aspekt som alltid har gitt fokus og kanskje til og med flukt. Når det kommer til sorg, så er det noe helt annet, fordi tap redefinerer et selv og dermed verden.

Også rent estetisk?

Ja. Vi tenker ofte ikke på tapene vi opplever, hvordan de endrer oss, både de små og de større. Mine opplevelser av tap har redefinert alt, deriblant det estetiske. Det åpnet for vissheten om at det mellom det tilsynelatende håndfaste og konstante, mellom kategorier, mellom solide tilstander, dannes det hele tiden nye, uventede bilder. Det ble rett og slett en utvidelse av hele mitt visuelle felt; en utvidelse av hvordan jeg ser på eksistensen, hvordan den uttrykker seg og kan uttrykkes.

Det ble mer prekært?

Det ble prekært å uttrykke vår fysiske virkelighet, skjørheten i den, endringene. I tillegg kjenner jeg et større ansvar ovenfor meg selv og min egen produksjon. Jeg har en forpliktelse til å uttrykke det som er viktig for meg, og tiden for det er nå.

Hva er det gallerister gjør feil ovenfor kunstnere?

Ane Graff, {ITALIC}You Are My Marble{ENDITALIC}. Foto: RH Studio. 

Ane Graff, You Are My Marble. Foto: RH Studio.

Nå er det jo slik at gallerister er individer, og noen arbeider bedre med kunstnerne sine enn andre. Generelt mener jeg at det er viktig at gallerister tenker i et lengre perspektiv og ikke ser på en kunstner som noen som produserer en vare, for vi er ikke håndverkere. Det handler om å være varlig; hvis man som gallerist stopper en kunstner fra å lage noe, så hindrer man en energiflyt. Jeg tror på å la kunstneren lage alle de vanskelige og stygge verkene, fordi prosessen og flyten er viktig, og fordi man alltid kan stole på at erfaringene fører et sted.

En kyniker vil si at det er å behandle voksne mennesker som barn.

Ved å være varlig? Kreative mennesker må bli gitt frihet til å være kreative. Hvis du ønsker at noen skal vokse og utvikle seg best mulig så gir du oppmuntring og positiv feedback. Du er varlig. Du tråkker ikke over grenser.

Hvilken rolle spiller kritikeren her?

Kritikerne kan spille en rolle ved å kjempe for kvalitet og originalitet, og ved å ta kunstprosjekter på dypeste alvor. Man må ned i dybden, man kan ikke akseptere å ligge på overflaten, eller å annektere andres meninger.

Thomas Hirschhorn svarer kritikerne. Alle han har mulighet til å svare.

Det synes jeg er strålende. Selv har jeg et veldig ambivalent forhold til kritikker. Jeg har vært heldig og fått veldig mange gode, men selv i gode kritikker har jeg opplevd at kompliserte problemstillinger ble forenklet og banalisert. Vi har gode kritikere der ute, men en del av dem er utdannet innen litteratur, og har ikke så mye kunnskap om materialitet, maleriteknikk eller prosess.

Kunstnere ønsker å være en del av en zeitgeist. Det fører ofte til anemiske prosjekter.

Som kunstner går det an å finne sin nisje i kunstfeltet, det som mangler på scenen akkurat da, og som kan ta en et sted i karrieren. Jeg har forståelse for tankegangen, men det blir jo tomt.

Hva er poenget? Er det å ha suksess?

Det er et hjul. Hvis man får suksess og har utstilling etter utstilling, og lager ting man ikke lever godt med selv, så er det et fengsel. Et evig hamsterhjul. Hvis man lager noe som man oppriktig kjenner er viktig så er det noe annet.

Hvilke store problemer ser du i kunstfeltet for tiden?

For kunstnere tror jeg det er mangel på frihet, om det er på grunn av svingende trender, eller kuratorer og gallerister som krever ting av en som en ikke klarer å levere. Krav som ligger i systemet. Jeg mener også at det er manglende likestilling i feltet. Det kommer i intervaller en rekke artikler om skjevhetene i forhold til kjønn innenfor feltet, men det skjer lite. Internasjonalt selger menn bedre enn kvinner, de oppnår høyere priser og flere menn enn kvinner har store karrierer. Jeg skulle ønske det gikk an å forandre det. Jeg har en teori om at dette muligens kan avhjelpes ved å rekruttere flere kvinnelige samlere.

Det er mange kvinnelige kuratorer.

Men det er ofte den økonomiske delen av feltet som er definerende. Hvis man får seg gallerist, blir man distribuert via messer og sjansene for internasjonal suksess blir større. Har man internasjonal suksess, blir man på en helt annen måte tatt på alvor av et samlet kunstfelt. Hvem vil ikke være del av en suksesshistorie? Det finnes muligheter utenfor galleriene til å oppnå internasjonal suksess, men i mye mindre grad. Så lenge kvinnelige kunstnere selger mindre enn mannlige, har vi et likestillingsproblem.

Hvorfor trenger vi kunst?

Kunst kan åpne opp for det andre. Jeg tror det er livsnødvendig at døren inn til det andre blir åpnet, fordi da kan man akseptere det andre i seg selv.

Ideelt sett fører kunst til en mer empatisk virkelighet.

Jeg mener tydeligvis det. Og jeg som trodde jeg var desillusjonert.

Men ikke sånn som det fungerer nå.

Det kan fungere på noen plan, men det kunne fungert bedre. Kunstverdenen må først begynne å akseptere den andre i feltet, noe som er vanskelig når det er noe som er hot og noe som er not hele tiden. Jeg tror det er viktig å insistere på det originale prosjektet og oppmuntre dem som holder på med det, eller på andre måter arbeider for å åpne feltet.

Hva har du tenkt til å gjøre de neste årene?

Arbeide for å utvikle et så kvalitetsmessig bra og unikt prosjekt som mulig. Veien videre for meg går gjennom det personlige og det poetiske, gjennom kropp og materialitet.

Poesi tillater ikke trender. Poesi er utrendy.

Innenfor kunstfeltet kommer ting kontinuerlig opp og forsvinner igjen. Jeg har en følelse av at det poetiske kommer nå og jeg håper det varer lenge: At vekten på taktilitet, materialitet og det sanselige bare varer og varer og varer og varer.

Ane Graff, Extended Pattern (detalj),

Ane Graff, Extended Pattern (detalj), 2014.

  1. Kommentar från Rikke Meinseth Bakken

    Kunstverden er et elendig felt for kreativitet i dag! Kunstverden har lite plass for idéer som er markant annerledes enn status qou, de inneforståtte “godkjente” kunstneriske metoder og idéer. Forholdene i dagens kunstverdenen dreper mye av det “andre” som Ane Graff snakker om. Feltet er for strømlinjeformet til å kunne bli ordentelig fritt og altfor mange tilpasser seg rådende trender. Kunstfeltet må være mest mulig mangfoldig for å kunne være genuint interessant. Hun sa det: Vi må “arbeide for å åpne opp feltet!”

  2. Kommentar från Jan Raaland

    Flott lesning! Ane Graff svarer klokt og godt og viser en beundringsverdig ydmykhet for faget og ikke minst livet som kunstner.

    Hun setter lys på noe av det viktigste problemet i dagens kunstverden slik jeg ser det. Det at kunstverdenen blir mer og mer lik moteverdens trendfokuserte, hierarkiske og meget ufrie verden. Slik har det vært lenge, men jeg opplever at det aldri har vært en fullt så stor trussel mot kunstnens sanne natur som idag. Dette gjelder overhodet ikke utelukkende den mer kommersielle delen av feltet, hvor man før kunne si at “pengene styrer”. Nei, nå finner man engstelsen Graff peker på, selv i de mer eksperimentelle delene av kunstverdenen. Er man ikke riktig, så må man tilpasse seg trendene for å få karriæren til å blomstre. Hvor ble det av egne visjoner? Og viljen til å fordype seg i noe uanfektet av “samtids”-kunstneriske strategier og “hippe” referanser. Det finnes mange kunstnere på den norske kunstscenen med hjertet på riktig sted, men i stor grad føles det som at feltet er preget av generiske bølger av kunstere som går i flokk og marsjerer i takt. Man blir da inspirert av hverandre, men…For kanskje bare fem-seks år siden øynet man konturene av en ny generasjon som ville dyrke frihet og individuelle prosjekter. Det var mer energi og rent ut sagt sunn galskap. Vil man nå temme kunsten igjen. Skal man stramme inn? Er dette egentlig et godt klima for kunst? Kunstverdenen og kunsten er slik jeg ser det to fullstendig motsigelsesfulle ting. Vi kan skylde på at de fleste som jobber med kunst ikke forstår hvor fokuset bør ligge for kunstnens eget beste. Men man bør også forvente at kunstnerne viser dem dette klart og tydelig. Man kunne mistenke Graff for å hoppe på tekstilskulptur-trenden, men dette intervjuet viser en kunstner med ekste holdninger og visjoner hun trenger å virkeliggjøre. Et godt eksempel for andre kunstnere.

  3. Kommentar från Christian Salling

    Høyverdig samt modent og mesterlig levert av Ane Graff. Måtte våre spor krysses. Alt godt og vell videre til deg.

  4. Kommentar från gitte sætre

    Jeg satt stor pris på å lese dette intervjue fra a til å. Måtte bare si det. Alt godt til deg og reisen/prosessen videre.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!