Julekalender 24.12.18

24. desember – Jonas Ekeberg

I Kunstkritikks julekalender saumfarer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018 på jakt etter de mest minneverdige utstillingene, eventene og utgivelsene. Dagens bidragsyter er Jonas Ekeberg, som er ansvarlig redaktør for Kunstkritikk. Han er i 2019 aktuell med en bok om den nordiske kunstscenens vekst og fall i perioden 1976–2016.

UTSTILLINGER

Synnøve Persen, Sameland for samene, 1977.

Let the River Flow, Office for Contemporary Art Norway, Oslo

Det er bemerkelsesverdig at vi ser ut til å være avhengig av internasjonale kuratorer for å gi den samiske kunsten en mer sentral plass i norske kunstoffentligheten. I fjor var det Jérémie McGowan ved Nordnorsk Kunstmuseum med prosjektet There Is No (Sámi Dáiddamusea), og i år var det Katya García-Antón og Antonio Cataldo ved OCA med Let the River Flow. Denne fantastiske utstillingen var presist plassert i skjæringspunktet mellom det politiske og det estetiske og skapte en helt ny klangbunn for samisk kunst. Ikke minst grafikken fremsto i utstillingsdesignen til A-lab og Torsteinsen Design med en vitalitet og klarhet som skar som en kniv inn i mitt samtidskunstvante og østnorske blikk. Det er en liten tragedie at OCA har gitt fra seg sitt utstillingslokale og ikke skal lage slike utstillinger igjen.

Per Kleiva, Fangar du meg? – Nei/KOM, 1971. Akryl på lerret, 190 x 190 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Gjengitt med tillatelse fra Kunstnernes Hus.

Per Kleiva, Kniv i vatn, Kunstnernes Hus, Oslo

Under skiftende direktører og litt i det stille har kurator Ida Kierulf på Kunstnernes Hus utviklet en av Norges sterkeste kuratorstemmer. Hun har riktignok også noen av de fineste utstillingssalene til sin rådighet, men skal selv ha æren for at de romslige salene fremstår med sterk regi, samtidig som kunstverkene selv får ha hovedrollen. Sånn er det også i Per Kleivas Kniv i vatn, som hun har kuratert sammen med Thomas Flor. Her fremstår Kleivas arbeider fra 60-, 70- og 80-tallet som fullstendig nærværende og åpne historiske objekter. Spørsmålet om dette kommer før eller etter internasjonal popkunst og opkunst er helt irrelevant, det som teller er disse verkenes egenverdi og sentrale posisjon i den norske etterkrigshistorien.

Sean Snyder. Fra On Circulation, Bergen Kunsthall.

On Circulation, Bergen Kunsthall, 2018

I motsetning til Let the River Flow og Kniv i vatn, som begge var geniale iscenesettelser av kunst jeg hadde behov for å oppdage på nytt, så var On Circulation på Bergen Kunsthall en litt rotete iscenesettelse av kunst jeg aldri hadde sett før. I noen rom sto bord hulter til bulter, andre steder virket salene halvtomme og det var få steder å feste blikket. I tillegg var den påståtte forbindelsen mellom «dagens senkapitalistiske og fullt ut digitaliserte informasjonssamfunn» på den ene siden og «frigjørende nettverk og selvorganisert distribusjon» på den andre siden uklart artikulert. Likevel er det en av årets beste utstillinger, fordi den var lokalisert midt i samtiden og midt i samtidskunsten.

EVENTS

Sonja Henie som Alice i eventyrland. Filmstill fra My Lucky Star, 1938.

Henie Onstad Kunstsenters femtiårsjubileum, 23. august 2018
Ekebergparkens femårsjubileum, 26. september 2018
Astrup Fearnleymuseets tjuefemårsjubileum, 9. oktober 2018

Denne høsten har tre kunstinstitusjoner i Oslo grunnlagt av private samlere jubilert. Det begynte med Henie Onstad Kunstsenter i august, fortsatte med Ekebergparken i september og ble avsluttet med Astrup Fearnley Museet i oktober.

Direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter er også leder av Norsk kulturråd, og personifiserer dermed den veltilpassede blandingen av private og offentlige interesser på Høvikodden. Resultatet er et program med både «bred» (les: norsk modernisme og internasjonale merkevarenavn) og «smal» kunst (les: norsk samtidskunst). Senteret oppfyller sin funksjon, både i lokalmiljøet og nasjonalt, og da får det heller være at de internasjonale ambisjonene og den kuratoriske risikoviljen har avtatt de siste årene.

Ekebergparken og Astrup Fearnleymuseet strever mer med balansegangen mellom privat og offentlig. Begge steder er opphavsmennene fortsatt tydelig til stede og legger premissene for driften. Under Ekebergparkens jubileumsarrangement skrøt Christian Ringnes uhemmet av seg selv og sine ansatte, mens han hånte alle som hadde ytt motstand da parken var på planleggingsstadiet. Det var direkte pinlig, men Ringnes har rett i at parken har hatt godt av en oppgradering. Rent kunstnerisk mangler den imidlertid fortsatt den helheten og spesifisiteten som kunne ha gitt den en høyere kunstnerisk verdi.

Grunnlegger og styreleder Hans Rasmus Astrup på Astrup Fearnley Museet holder seg mer i bakgrunnen, og var så vidt jeg kunne se ikke til stede under jubileumsfesten i oktober. Han må likevel ta sin del av ansvaret for at museet fortsatt har en slagside mot et mannsdominert og USA-sentrert gallerimarked. På samme måte som i Ekebergparken smykker Astrup Fearnley Museet seg med begrepet samtidskunst, men min påstand er at denne kunsten er på sitt minst interessante når den fremstår som direkte relatert til et begrenset marked for internasjonal gallerikunst.

Tre jubileer, én veltilpasset institusjon og to utfordrere. Kan det være så enkelt som at disse institusjonene, som alle naturligvis er monumenter over sine opphavspersoner, fungerer best uten?

PUBLIKASJONER

Bjørn Bjarre, Solaris, Teknisk Industri, 2018.

Solaris, en samling tegninger av Bjørn Bjarre, har et symbol for helbredelse på omslaget, og er dedikert til sønnen, som gikk bort i 2015. Boken består av 1:1-reproduksjoner av 25 tegninger i format 14 x 9 cm – beskjedne, monokrome skisser av boblende og sydende verdenshav, inspirert av Stanislaw Lems roman med samme navn fra 1961. Som sorgen selv – og fantasysjangeren – er tegningene både introverte og ekspanderende, patetiske og livgivende. Det er humor her også, plutselig dukker det opp noen figurer som ligner på seigmenn, og i nummer 18 ser det ut som om det sitter et lite spøkelse på en hylle og rekker tunge. Veien inn er også veien ut.

Tommy Olsson, Å miste noe verdifullt med vilje – Notater 2007-2017, Kolon forlag, 2018.

Dette er Tommy Olssons tredje tekstsamling. Den består, som Knust i 2008 og Gift i 2010, hovedsaklig av tidligere publisert kritikk, men denne gangen har han i tillegg skrevet et lite essay som både er en beskrivelse av et hans eget arbeidsrom, en biografisk skisse og et forsøk på å beskrive drivkraften bak både kunstnerskapet og skribentvirksomheten. Mange har påpekt at Tommy Olsson for det meste skriver om seg selv når han skriver om kunst, og dette er helt sant. Det færre forstår er hvilken gavepakke dette er til norsk kunst. Ved å sette opp seg selv som referanse, med all den sårheten dette innebærer, har han gitt verdi og substans til et kunstliv som ellers ville ha vært borte med et blaff.

Lina Viste Grønli, On Books, Weinspach, 2018.

Disse fotografiene av ulike objekter – et glass melk, en agurk, noen kjøkkenredskaper – plassert oppå bøker er dumme på en perfekt måte. Alle skjønner at en fiken på boken Equality and the Rights of Women og en vannmelon på boken Thinking Clearly ikke kan ha en bokstavelig mening, så da er det bare å begynne å lete andre steder. Kan det være en hyllest til litteraturens verden av innsikt, kunnskap, engasjement og endringskraft? En kommentar til bokens objektkaraktér? Et memo om fruktens forgjengelighet og litteraturens varighet? Eller skal vi lete etter meningen i det konkrete: tyngdekraften, fotografiet og konseptkunsten?

Write a comment
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-mail (not shown)*:

Comment*:

Send

Readers’ comments are an important part of Kunstkritikk, and we are very pleased to receive your contribution to our reader forum. We ask all contributors to observe common courtesy. Remember that you hold full responsibility for your own posts; for this reason we only accept postings where the poster’s full, real name is included.

Editors do not read the posts before they are published, but will monitor the discussions regularly. We reserve the right to remove posts that are offensive, frivolous in nature or otherwise objectionable. No advance notice will be given, and the final decision rests entirely with the editors. Submissions can contain text only; no pictures, video, html code or similar. Enjoy the discussions!